Blant trøffelhunder, høner og eremitter

Blir du lei av å bade, kan Gotland friste med ruiner, roser, design og mat i verdensklasse.

- Jeg tror ikke du finner noen som bader i dag. Det er sol ja, men neppe mer enn 10-12 grader i vannet. Det er jo bare midtsommer. 

Jane Ekström på Risungs gård dreper håpet tirsdag. Vi klager ikke, for sola skinner jo tross alt. Gotland skryter at av øya alltid ligger på pallplass når det kommer til flest sommer-soltimer. Så langt har de jo rett. Badebildene vi ønsker oss, må derimot vente.

Hva gjør vel det. Vi har kjørt knappe 5 mil fra lille Visby flyplass, rett til Risungs gård. Her har det vært flere nordmenn før oss. Både meritterte kokker, jubilanter og vennegjenger har kommet med fly eller ferge. Hvorfor? For å være med Ulla Berglund og hennes Lagotto Romagnolo-hunder på tur.

Gull i skogen

- Vi går på trøffeljakt! Lagotto-hundene er gode til å lukte seg frem til modne trøfler.

Vi freser avgårde i Volvoen på en grusvei for å se trøffelskogen. På turen kan vi så vidt skimte noen av hennes 650 lam som har kommet i vår. Gresset er høyt, og lammene er spredt over et stort område. Vel fremme er Maggie (8) glad for å være med, og mest interessert i å spise gress, viser det seg. Matmor roper, og krølltoppen kommer etter hvert med inn i den vakre skogen. Men uten fangst av brukbar trøffel. Som for øvrig er blitt funnet på Gotland siden slutten av 1990-tallet.

- I mai og juni finner vi minst trøfler. Sesongen starter vanligvis i august/september og ut november. Turen tar rundt 2-3 timer, og så får en smaksprøver etterpå.

Samarbeid på øya med 56.000 innbyggere er det også. Ullas trøffel finner du på pizzaen hos Rute stenugnsbageri, og gjester hos Furillen kommer også innom. Vi sier farvel til Ulla og drar mot månelandskapet Furillen ligger i.

Design i kalkbruddet

For de få kilometrene fra trøffelskog, er det som å komme til en annen planet. Et gult skilt ved hovedveien sier Furilden. Ikke ett tegn til at du er på vei mot et spesielt hotell med eremitthytter drevet av en av landets kjente fotografer, eller en restaurant med mesterkokken Filip Fastén bak stekespadene. Når du ser noen høye tårn, vet du at du er kommet rett. 

- Velkommen! Vil dere ha kaffe? Filip kommer straks. Han holder på å rive ned kjøkkenet. 

Johan Hellström tar blidt i mot oss, med en Leicaveske på skrå over skulderen.  Gründeren og fotografen er vant til pressen. Her har alt fra BBC til små aviser vært. For hvem vil ikke se hva han har skapt på sine 680 hektar. Det tidligere kalkbruddet er nå restaurant og et lite hotell.14 rom, inkludert to spesielle hytter.

- Eremitthyttene designet av Mats Theselius er på 7,7 m2, og de plasseres skjult på øya. For jeg tror fremtidens luksus er stillhet, å lukte på naturen og høre fuglekvitter. Her kan du også høre lam som gnugger seg så en tror det er en øksemorder på gang. Det gillär jag som F, skratter Johan Hellström. 

Siste natt gratis

Akkurat da vi er der, er det omrokering på alt og klargjøring til sommersesongen. En hytte har hønsene (!) fått, andre skal møbleres og flyttes på. De bookes av fototeam, utbrente bymennesker og musikere. Selv er Hellström fornøyd med pris-systemet. 

- Eremitthytten koster 5000 kroner første natt. Andre natt 500, tredje 50, så 5 kroner og femte natt er gratis. Da unngår en de som har det så travelt, og bare vil krysse en kul ting av på listen. Har en det travelt, får de betale. Det er jo briljant, om jeg så må si det selv. 

- Smak på dette, sier Filip Fastén, som kommer forbi og stikker til oss noen frø.

- Lakrissmak! Er det fennikkel? tipper vi.

- Nei, det er spansk kjørvel!

Fastén setter seg ned med gressløkblomster i en pose. Med erfaring fra stjernerestauranter i Stockholm, prinsebryllupp og nå snart egen restaurant, er han vant til å ha det travelt. I sommer og hver helg til november, skal han kokkelere på Furillen.  

- Vi plukker mye mat selv, det er jo kalkrik jord og mange fine strandurter. Så bruker vi lokale produsenter der vi kan. Egne høns har vi også. Jeg elsker mat, men tenker ikke på mat hele tiden. Det kan nesten bli for mye i media og med bloggere. En skal jo også ha det bra i kropp og sjel. Derfor liker jeg konseptet til Furillen. Her skal alle føle seg velkommen, inkludert og ha det bra.

Sol, bare sol

Solen er i ferd med å takke for seg. Hønene går til ro i eremitthytta, og vi treffer også puta og drømmer om badedraktvær.

Sola viser seg sjenert frem. Ganske varmt er det også. Men kjenner vi litt trekk? Noen sier at det er vind 300 dager på Gotland. De andre 65 stormer det. Hvor skal vi dra? En hyggelig resepsjonist på hotellet gir råd.

- Folk på Gotland sjekker vindretningen, og så bestemmer de seg for hvor de skal. Tofta Strand ikke langt fra Visby sentrum bruker å være populært. Ljugarn er bra for barnefamilier. Men det spørs om det ikke er litt for kaldt i vannet ennå.

Øya har 800 kilometer kystlinje, og Region Gotland tar seg av rundt 120 bade- og besøksplasser. Så vi har jo noen å velge mellom.  2 mil fra Visby sentrum fører oss til parkeringsplassen på Tofta strand. Her parkerer også en tysk Mercedez. og ut kommer en kvinne med stråhatt, shorts boblejakke. Stranden lang, hvit og tom. Bassenget, baren og strandkioskene venter på sommergjestene og heten. Vi er her før skoleferien, om kort tid myldrer det nok her. På campingplassen står noen vogner, men ingen tegn til eierne. 

Villa Villekulla

Vi drar videre, til Visbys bymur og husene som har 20 år på Unescos verdensarvliste. Men vent! Står det ikke Villa Villekulla på det skiltet? Vi vrenger til venstre, og kjører mot Kneippbyn. 

Her er det folksomt! For joda, det finnes Pippi-hus på fastlandet, men huset som ble brukt i de første filminnspillingene befinner seg på Gotland. I høysesongen er det daglig Pippi-teater og sangstund, samt karuseller og annet gøy for de minste.

Visbys innerby ser du lett. Spir og tårn rager i været. En 3,5 meter lang mur snor seg rundt sjarmerende hus. Steinsauer vokter enkelt innganger. Det er overflod av roser og ruiner. En periode ville noen rive muren, men den ble fredet. Nå er den et stort turistmål, sammen med alle kirkene. Både de bevarte og restene. Den store ruinkirken på Stora Torget kan du forresten leie, til bryllup eller annet.

Fiffen og festivaler

I innerbyen bor det nå rundt 2500, på det meste var det 12.000 som levde her. Vil du vite mer om små og store historier om mur, bygninger, folk og historier, kan der være nyttig å bli med på en guidet bytur. Da kan du blant annet få vite at Visby var kronjuvelen blant Hansabyene i 1360,  se Olav den helliges kirke i den botaniske hagen og sniffe på lommetørkletreet (näsduk) som lukter kattepiss, se statuen av mannen bak tappekranen og høre at flertallet av sølvfunn fra vikingetiden stammer fra Gotland. 

Andre nyttige opplysninger er at uke 28 er den store politikeruken. Almedalsveckan betyr fulle hoteller. Uka etter kommer Stockholms festelite, som betyr whiteparty og kjente dj-er. I starten av august er det tradisjonen tro middelalderfestival. I år kom Game of Thrones-tronen.

Lokale favoritter

Visby har en stor tetthet av restauranter. Bare på Stora Torget kan du få alt fra strømning på Bakfickan til nattklubbliv på Gutekällaren. De lokale har også sine favoritter. Vi møter Furillen-Johan Hellström på Amarillo, ett av flere yndlingssteder.

- Vi starter her, og så går vi til Surfers, forteller han.

-Jeg støtter andre lokale bryggere, så jeg anbefaler Black Sheep Arms, sier Bruce Todd, som selve står bak øl fra Alskute. 

- Jeg liker å shoppe på Berså, som ligger på  veien mot Tofta. Og så er jeg glad i Rute Stenugnsbageris jättegoda boller, sier Amarillo-eier Petra Shila.

Øko på landet

Så torsdag morgen. Regn på ruta. Men værproftene har lovet sol senere på dagen. Vil vi rekke å få et godt badebilde før flyet snart går?  En kanelbulle-start på dagen er vel aldri feil, så vi drar til Rute-bakeriet «alle» snakker om. Det drives av Charlotta Zetterström og mannen David. De holder til vanlig styr på kjeden Fabrique i Stockholm og London.

Ekteparet overtok den gamle smia for få år siden, og det er nå godt liv i den vedfyrte steinovnen. Menyen er hovedsaklig økologisk, også på vinsiden.

- På dagen går det i bakverk, og på kvelden serverer vi pizza. Sesongen er så kort på Gotland, så vi ville ha åpent mest mulig før vi stenger 16.august, sier Charlotta. 

Liv i låven

De siste timene ble viet mer mat. Omsider fikk vi smakt på Saffranspannkakan med syltetøy og krem, som det reklameres med overalt. Merk at det er mer som en omelett enn en pannekake, med ris og mandler. 

Et raskt besøk før flyplassen på Leva kungslador. De beskriver seg selv som en oase, og det må en vel si stemmer. Skog barna kan løpe i uten at noen klager, ute- og innekafé, galleri, gårdsbutikk, bokhandel og frisk luft. Finurlige skilt overalt, og ekstra morsomt for nordmenn: på døra står det «Leva Livet». 

Og det kan du absolutt gjøre på Gotland. Badevær eller ei. 

Et bedre liv for lærere og elever.

På danske Egå Ungdoms-Højskole starter undervisningen klokken 10. Det har gitt lærere og elever et bedre liv i timene og privat.

Bladet Utdanning

Hvordan skal industrien klare seg om alle skulle sove lenge? Gjør dere ikke elevene en bjørnetjeneste? Hvordan skal de klare seg senere i livet? Debatten har i høst gått i danske aviser om når en skal starte skoledagen.

Idéhistorie-læreren og foregangsmannen for senere Egå-undervisning, Lars Andreassen, har hørt alle argumentene. Den sindige 43-åringen lar seg engasjere når det kommer til livskvalitet og nye valg.

Må alt være som før?

- Først må vi slutte med å starte debatten med når kyrne skal melkes og når industrien skal starte.  Det er ikke slik at alle møter klokken 7 eller 8 på jobb. Det arbeidsmarkedet eksisterer ikke. Må alt være slik det var før? Ungdom endrer seg. Vi ser at de fleste går sent til sengs. Når de da skal møte 8.30 til undervisning, er de trøtte. Hvem hjelper det? Vi kan ikke bruke voksnes regler om at du må legge deg tidligere. Det virker ikke. Pedagogikken hjalp heller ikke, så da kan vi heller bøye oss litt etter de unge, mener Lars Andreassen.

På Egå utenfor Årshus bor elevene på folkehøyskolen. Morgenen starter alltid med en felles frokost. Før var den fra 8 til 8.30. Nå er den fra 9 til 9.45. Det er ikke oppmøteplikt her, men de fleste av de inntil 82 elevene starter dagen med et godt måltid. 

Lars Andreassen har vært på Egå Ungdoms-Højskole i 10 år. For noen år siden var han på et foredrag om tenåringshjerner, leste om deres søvnmønster og så med egne øyne at elevene var søvnige da de kom til klassen. 

Rask effekt

Vi bestemte oss i 2012 for en periode å endre oppmøtetiden til klassene radikalt. Derfor ble det klokken 10. Daværende rektor og de rundt 10 lærerne var med på forsøket. Endringen kom raskt. Elevene kom opplagte til timene. Vi behøvde ikke bruke lang tid på å få dem engasjerte og våkne. De var med i timene med en gang. Det smittet også over på oss lærere. Begge parter ble mer motiverte, glade og engasjerte. Elevene hørte etter hva vi sa. Forholdet lærer-elev ble merkbart bedre. Derfor besluttet vi i 2012 å innføre dette fast, forteller Lars Andreassen.

På Egå tar elevene fag for et halvt år om gangen. Bakgrunnen er ulik. Noen fikk ikke lærlingeplass, eller har behov for en tenkepause. Andre droppet ut av gymnaset. 

Mange velger å bli på skolen i helgene, og er enten med venner eller jobber med fagene. Egå tilbyr drama, foto, sport, film, design, kunst, politikk og samfunn, filosofi og psykologi, studieteknikk og medborgerskap. De har ikke dansk, engelsk eller matematikk og heller ikke karakterer.

Horribelt

Magnus Sundwall Justenborg (17) gikk tidligere på en efterskole. Der måtte de opp klokken 7, stå utenfor værelse klokken 7.15 og være klar til inspeksjon klokken 7.30. 

- Det var horribelt. Ingen lærte noe som helst. Vi var alle helt døde. Da skoledagen var slutt klokken 14, sov mange frem til 16. Det sosiale ble lidende, og det også påvirket læringen. Skolen reklamerte med fellesskap, men det var det lite av. På Egå er det helt fantastisk. Nå er jeg våken og engasjert i timene. Jeg har også overskudd etter at skoledagen er over klokken 16.  I mitt hode er det en sirkel som blir bedre og bedre. Jeg er mer engasjert, har mer overskudd, får flere venner og blir igjen mer motivert både i drama og filosofi-timene. 

Magnus Sundwall Justenborg vil sterkt anbefale norske skoler å forsøke det samme. 

De beste stundene i mitt hode oppstår sent på kvelden. Da er det ro. Vi kan være noen få som snakker sammen, og har det helt suverent. Og jeg er heller ikke redd for at jeg ikke vil klare å stå opp tidlig senere i livet. Planen er å søke skuespillerskolen i Århus. De starter 8, så jeg er forberedt på å endre døgnrytme.

Zombie-liv

Han får støtte av flere av Egå-elevene. Julie Bauer Flengmark (18) droppet ut av skolen blant annet på grunn av 8.10-møtetiden. Nå har hun fått overskuddet tilbake, trives med bildekunst og idrett og har en plan om å bli tatovør.

- Før var jeg i zombiemode. Etter skolen sov jeg mye. Nå er jeg blitt et lykkeligere menneske. Jeg har fått mer selvtillit av å kunne bidra i timene. Det blir heller ikke like mye soving etter skoleslutt.

Jónatan Petersen (18) fra Færøyene merker på sin side stor forskjell på lærerne. 

Jeg har hatt mange lærere som åpenbart var leie av jobben sin. På Egå er de opplagte og motiverte i hver time. Det er en stor forandring, og det smitter også på klassen.

Norsk A-elev

Lærer Lars Andreassen lagde en undersøkelse som viste at de aller fleste ungdommene er sent oppe på kveldene. Én skilte seg ut. A-mennesket var norske Marte Sofie Midtbø (17) fra Odda.

- Jeg har egentlig alltid gått til sengs tidlig, og må ha minst 8 timers søvn. Jeg søkte meg ikke til Egå for at undervisningen startet sent, men fordi de hadde film. Når det er sagt, kan Norge godt lære noe av dette. Jeg har hatt klassekamerater som har droppet ut fordi de ikke klarer å møte så tidlig på morgenen. De som gjør det, sover gjerne mye på ettermiddagen eller er trøtte i timene. Det merkes godt i undervisningen at alle er mer opplagte her på Egå.

For Lars Andreassen har det også effekt på hjemmebane. Da barna var små og skulle i barnehagen, hadde han tid til å ha en rolig morgenstund med dem. Så forberedte han seg til dagen. Nå har han i perioder fremdeles god tid, og det er ikke tidsklemme hjemme.

Snakk om det

- Men det er forskjell på lærerne på Egå og resten av Danmark. Vi har den samme årsnormen på 1650 timer, men de har bundet arbeidstid. Det har ikke jeg. For oss folkehøyskolelærere blir det mer en livsstil. Skal dette prøves ut f.eks i Norge, må en ta hensyn til mye, selvsagt. Ta iallefall debatten. Snakk med de unge. Kanskje er det lærere som vil jobbe sent? Men jeg har forstått via en norsk kollega av meg, at dere vil ha utfordringer med hensyn til barnehager som stenger tidlig også videre? Så lokalsamfunnet må være med.

Skeptisk rektor

Rektor Erling Joensen vil også oppfordre andre til å teste dette ut. Selv kom han til Egå høsten 2014 fra en idrettsfolkehøyskole. Der var elevene ekstremt motiverte, men trøtte om morgenen. Likevel. Han innrømmer en viss skepsis til klokken 10-tanken.

- Jeg syntes det hørtes sent ut, og sa ifra at jeg ville vurdere det. Men jeg må erkjenne at det fungerer. En avis skrev at vi lar ungdommene sove lengre, men vi lar de egentlig bli uthvilt. Jeg forstår at det kan være vanskelig for større skoler og andre skoleformer å få dette til. Men mitt råd til Norge er at dere kan teste to klasser mot hverandre. Se hva det gjør med trivsel og karakterer!

PS: En gang i uka har Egå lærermøte. Det starter klokken 8.

- Nå synes noen av lærerne at det er vel tidlig, humrer rektor.

Loulou

Retro-hjem for kreative i Berlevåg

Kvitbrakka i Berlevåg huset Statens havnevesen og arbeidsfolk som bygde moloene. Nå er brakka et unikt retro-hjem til leie for kreative hjerner.

Ann-Mari Gregersen tekst

Alf Ove Hansen foto

Berlevåg

Værhardt. Vind. Du vet ikke hva det betyr før du har vært i Berlevåg. Derfor er det også bygd flere moloer her. Mange menn har svettet og strevd for å gjøre stedet trygt. Et arbeidsanlegg står fortsatt igjen. Brakkene ble blant annet brukt lagring av lokomotiver, sveising, administrasjon, soverom, spisesal og kokkerom. Statens havnevesen trakk seg ut på slutten av 1970-tallet, og etter det er brakkene blitt brukt til turistinformasjon og museum. Nå handler det derimot om andre former for kreativtet.

Et sted å skape

Berlevåg Havnemuseum disponerer området, som de ønsker skal vernes. Sammen med ildsjeler i lokalsamfunnet har den ene brakka fått et helt spesielt og nytt liv: Kvitbrakka. Den ligger rett bak moloene. Du bare aner at den ikke er som de andre, ene og alene da navneskiltet er brodert med korssting. Innenfor åpenbarer det seg en retro-himmel av de sjeldne, og det er her det inviteres til at kreative sjeler kan bo.

Vi har et vidt kunsterbegrep! Kvitbrakka ønsker vi skal være et sted å skape noe, enten det er med hender, hode eller hele kroppen.  Så enten du er forfatter, skribent, danser eller for så vidt forsker, er det bare å sende oss en epost. Vi har allerede hatt en street artist, en klesdesigner og rappere boende, sier museets avdelingsleder Anfrid Oline Hojem, som også er med i støttegruppa Kvitbrakkas venner. 

Det er tre soverom i brakka, en skrivestue, et galleri og et 150 m2 stort atelier der to kunstnere kan jobbe. Tanken er at brakka skal leies ut fra mai til ut september. Men tåler du kulde, er det bare å prøve andre måneder også.

Det kommer rett og slett an på hvor kaldt du vil ha det. Er du en hardhaus, er ikke andre tider på året et problem. Det er bare det at ytterveggene ikke er isolert etter dagens standard. Ellers har vi både varmepumpe og varmovner i alle rom, sier Hojem.

Stopper og skriker

Billedkunstner Loulou Nyman fra Sverige bruker atelier-delen når vi er på besøk. Hun har testet brakka fra februar til mai. Hun malte med hansker på i vinter, men fra april var det bare velstand. Å spørre henne hvordan oppholdet har vært, er som å trykke på en sitatmaskin.

Lyset her er fantastisk i overgangen vinter til vår.

Naturen er så vakker at jeg nesten får hjerneblødning!
— Loulou

Noen ganger når jeg kjører rundt her, må jeg bare stoppe bilen og skrike. Det er som å være med i et evig National Geographic-program. Jeg har aldri vært så inspirert noen gang. Jeg kom til Finnmark som en person, og drar hjem til Stockholm som en annen. 

Da LouLou Nyman ble fortalt om atelieet, holdt hun på å svime av. «Tenk at det fantes et slikt sted i Berlevåg». Hun har hatt utstilling og holdt kurs for innbyggerne, og håper og tror på en retur. Hun skal iallefall anbefale både Kvitbrakka og Berlevåg til sine kunstnervenner, men med et lite personlig obs.

- Er du ikke interessert å møte dine dypeste mørke og lyse sider, skal du tenke deg om. For her i nord i den råe naturen kan du ikke gjemme deg for deg selv. Jeg har iallefall fått bedre kontakt med mitt innerste, og har nå fått en retning på drømmen min!

Skit eller skatt?

Nyman har møtt skiftende lys, ekte vind, brutale bølger, mektige fjell, skjønne strender, vennlige og nysgjerrige innbyggere. På innsiden er det også gode vilkår for å trives. Museet og Kvitbrakkas venner har gjort en formidabel innsats, med noe økonomisk støtte fra Kystverket og Berlevåg kommunes omstillingsfond. Men det aller meste er kommet på plass med god dugnadsånd over to år.

- Vi skrev søknader, laget tegninger, planla, hadde befaring, skiftet vinder, tettet lekkasjer, la nytt bad med varmekabler, malte, malte enda mer, spraylakkerte senger, spikret knagger, fikk nye rør, la tak, taket fløy av i en sterk storm, nytt tak kom på plass og så fikk vi over tid møbler og interiør fra Berlevågs innbyggere, forteller Anfrid Oline Hojem.

For Kvitbrakka ble lite penger på en måte en skjult velsignelse. For det mange anser som skrap og skit, så Kvitbrakka stor verdi i. De kunne dermed innrede med sjarm og sjel, og ikke med nytt og masseprodusert. Den gamle historien til Berlevåg ble nå en del av den nye. For det var ikke småtterier fra 1940 til 1980-tallet som egentlig skulle havnet på søppelplassen.

Skap overlevde krigen

* Disken i stua er fra Berlevåg Motehandel, nedlagt på 1970-tallet. 

*  Mange av stolene i atelier/kafédelen er fra den første skolen i Berlevåg etter krigen. 

*  Et pynteskap i stua er fra 1930-tallet, gitt som bryllupsgave fra en prest. Skapet ble gravd ned under krigen, da det ikke skulle gå tapt da Finnmark ble brent. 

* Et orgel og et piano tilhørte trolig en overingeniør fra havnevesnet. 

Mange av tingene vi har her, kommer med slike historier. Jeg tror kanskje noen nå ser at «gammelt rask» faktisk kan ha en verdi. Når de kommer til Kvitbrakka og ser det presentert på en annen måte, får de gjerne øynene litt opp. Flere og flere kommer iallefall nå til oss og spør om deres ting eller dødsbo kan være noe for oss, sier Hojem.

Havnearbeider-ånden

Kvitbrakkas 300 m2 rommer mye både i volum og innhold. Skrivestua har plass til bord, hyller og en sofa. I driften her er forfatter og blogger Miriam S. Workinn med. Skrivestua skal ikke drives kommersielt, men det vil kreves dekning av kostnader ved utleie. Soverommene er nesten bare innredet med gjenbruk. Sengene er for eksempel fra havnevesnets molo-tid. Kjøkkenet har to ovner, fra etter krigen og kjøkkeninnredning fra 1970 i tidsriktig oransjefarge. Det som en gang var spisesal, er nå blitt finstue. Her selges også bedriften Stygge stings produkter. Korsstings-utfallene både i ramme og postkort er en suksess. Kafeen er i atelier-rommet, alt etter om det er kunstere til stedet eller ei. Tidligere var det 150 m2-store rommet flere soverom og kontor. Nå utvikles et program tilpasset Nordens Artist in residence-tilbud (AiR), der profesjonelle kunstnere søker på stipend for å oppholde seg i brakka. 

- Dette jobber blant annet Liz Rekve i Berlevåg kommune med. Hun er prosjektleder for vekst, utvikling og omdømmebygging i kommunen, med i Kvitbrakkas venner og amatørkunster. Egentlig var hun på jakt etter et sted selv å male, nå tilrettelegger hun mest for andre, sier Anfrid Oline Hojem og ler. 

Bruktkupp

Er du ikke-kunstner og likevel i området, kan det uansett være en god idé å ta turen innom. For av og til er nemlig også Kvitbrakka bruktbutikk. Er døra låst, stikker du bare innom museet og hører om de kan åpne for deg. 

Vi har et rom med interiør som vi selger, og ser en ellers noe en liker er det bare å spørre om det er til salgs. Kvitbrakka er forresten også på Epla på nett, så her kan nysgjerrige ta en titt også før turen legges til Berlevåg! oppfordrer Anfrid Hojem.

KVITBRAKKA

HVA: Kafé, galleri, atelié, kurslokale, bruktbutikk, skrivestue og utleielokale

NÅR: Åpnet juni 2012

HVOR: Havnegata, Berlevåg

HVEM: Drives av Berlevåg Havnemuseum og Kvitbrakkas venner, bestående av Liz Rekve, Anfrid Oline Hojem, Miriam S.Workinn, Tine Løkka Hansen og Tuan Dang Eke.

KONTAKT: For å søke om opphold, kvitbrakka@gmail.com. De er også på Facebook, under Berlevågatelieene - Kvitbrakka. 

BERLEVÅG

HVOR: Nordvest på Varangerhalvøya, 70 grader nord. 

INNBYGGERE: 1100

NÆRINGSLIV: Fiskeri og reiseliv.  

NATUR: Kommunens areal er på 1.122 km2, hovedsakelig av uberørt natur av arktisk karakter. Sommerbeite for rein, lakseelv, ryper, steinkobber og sjeldne fuglearter. Det er også snøskuterløyper, naturløyper

KOMMUNIKASJON: Hurtigrute, flyplass med dagelig avganger samt daglige bussavganger.