Dagskiftet

Bli kjent med Dag Nedrejord. Årets ambulansearbeider 2018.

Bli kjent med Dag Nedrejord. Årets ambulansearbeider 2018.

Fredag, dagskiftet, Karasjok ambulansestasjon. Kaffen er klar, telefonen stille.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Ambulanseforum


- Hver gang faren min fikk bårepasienter, skrudde han løs baksetet i drosjen og satte inn oksygenflasken. Så kjørte han alene til sykehuset. Det eneste kravet som ble stilt dengang var gyldig førerkort. Det tok 10 år før han fikk avtale med det offentlige og en ekte ambulanse.

60 år etter kan Karasjok fremdeles stole på Nedrejord-familien. Dag, kona, to brødre og deres koner frakter pasienter til lokal legevakt, eller 280 kilometer til nærmeste sykehus i Hammerfest. Begge døtrene har også vært innom ambulansetjenesten, og jobber fremdeles innen helse. Broren Are leder Midt-Finnmark Ambulanse fra et lite kontor på stasjonen.

 
Karasjok ambulansestasjon.

Karasjok ambulansestasjon.

 

SAMUELS ARV

- Arven var stor å forvalte. Far fikk struktur på tjenesten, og var tidlig på banen faglig med blant annet med telefoni og pasientovervåkningsskop. Selv lærte han alt fra den fraskilte lege-naboen, som nærmest bodde hos oss. Fra ham fikk far en rå kompetanse, forteller Dag.

I oppveksten var Dag med faren som hjelpemann. 

- Som 13-åring skulle vi hente en eldre avdød. Den spesielle lukten som var i rommet, satt i meg i flere måneder etterpå.

Selv valgte han først lærerutdanning. Det falt ikke helt i god jord hjemme. De var glade da han endret mening, og i dag hadde nok foreldrene vært ekstra stolte.

KLINTE TIL 

Da faren døde, tok han og bror Are over hver sin ambulanse. I dag skaper de fremdeles trygghet i bygda. Dag er også en anerkjent instruktør for NLA og ansvarlig for at Karasjok fikk ambulansefag på den videregående skolen. Kona Karen Berit Sara er hans anker. 

- Den dansekvelden på samfunnshuset. Hun sier du sjekket henne opp, men du mener det var omvendt?

- Det der…..det var litt sånn….Nei, jeg hadde vel hatt et godt øye til henne. Og hun til meg. Jeg traff på henne i gangen, hvor hun sier «bli med meg». Så dro vi bak et hjørne og klinte, sier Dag og ler godt.

Han var godt fornøyd med å få aksept fra reindrifts-foreldrene hennes. Det var nemlig ikke helt vanlig på 1980-tallet at fastboende giftet seg med folk fra reindrifta.

- Hva jeg falt for? Hun var ei veldig skikkelig jente, det viste seg enda mer enn jeg i mine villeste fantasier kunne tenke meg. Hun er veldig seriøs i alt hun gjør, enten det er som politiker, eier av håndverksbedriften Sara Duodji eller som ambulansearbeider. 

KONFLIKTSKY… SIDEN 1985

- Når ble dere gift?

- 1985, kommer det raskt.

- Dato?

- 28. eller var det 29.mars……Vent. Jeg går for 29….

Som bestilt kommer Karen Berit inn døra. 

- Du, hvilken dato giftet vi oss?

- Skal dere ha med det? Jaja. Det var 29.mars!

- Yes, jeg hadde rett! sier en litt lettet Dag

For han er ikke så glad i uenigheter. 

- Han er veldig diplomatisk og konfliktsky, mener Karen Berit

- Hvor lenge har du vært det? 

- Siden 1985, kommer det kjapt kneggende.

 

Ekteparet Nedrejord holder sammen på vakt og hjemme, i liv og død.

 

NÅR KULDEN TAR LIV 

Stemningen på stasjonen er lett og ledig. Det er fredag, dagvaktskiftet har hatt en rolig start. Faktisk har de ikke rykket ut siden mandag. Når telefonen ringer, kan det derimot være noen de kjenner som har vansker. For på et lite sted er det mer regelen enn unntaket. Dag og kona kjørte i noen år som makkere. Gode på hver sine felt, kommunikasjon nesten overflødig. 

Én opplevelse fra den tiden har satt dype spor. Den forteller de for at kolleger, vikarer og lærlinger skal skjønne hva det vil si å jobbe på et lite sted med 2700 innbyggere. 

- 2.juledag for 20 år siden hadde vi vakt. Klokken 09.20 ringer AMK med beskjed om at noen ligger nedkjølt ved hotellet. Det var minus 36 den natten. Vi får ikke tak i navnet, og jeg tenker på hvem det kan være. Håper det ikke er noen vi kjenner, sier Karen Berit.

Hun løper først ut av bilen, mens Dag parkerer. Hun ser en person som ligger på ryggen, en sko var sparket av. Et dårlig tegn. Når du begynner å fryse, svetter du.

- Jeg kjente med en gang igjen klærne til lillebroren min. Jeg fikk sjokk, hjernen koblet helt ut. «Han er død», sier jeg til Dag. «Nei, det er han ikke. Vi må gi HLR», var svaret.

- Når hypotermi oppstår, klarer en ikke å se om det er liv eller død. Det heter seg at en skal ikke erklæres død før en er varm og død, så en må aldri stoppe gjenopplivning. Pasienten må derimot behandles varsomt, for de kan ha puls. Manipulerer en med armer og bein, kan det bli katastrofalt, forteller Dag.

Tett på det meste. Stasjonen ligger rett ved konas husflidsbutikk. Det gjør også familiens hjem.

Tett på det meste. Stasjonen ligger rett ved konas husflidsbutikk. Det gjør også familiens hjem.

TUNG VEI TILBAKE

Kort tid etter kom bil 2 med turnuslege, Sea King ble scramblet, andre kolleger som hadde fri kom til. Alle fortsatte med gjenopplivning på rundgang, mens Dag og Karen Berit dro til foreldrene hennes. De gjorde seg klare til å gå til julegudstjeneste, men fikk beskjed om å forberede seg på det verste. Helikoptret fløy broren til Tromsø. HLR fortsatte i helikoptret til Tromsø. På UNN gjorde de hva de kunne, men med en kroppstemperatur på 21.4 grader sto ikke livet til å redde. 

- Jeg dro til Tromsø og fikk se ham dagen etter. Lysten til å sette seg i en ambulanse igjen var ikke stor. Jeg snakket med lege og prest, og fikk beskjed at jeg måtte komme sette meg i bilen igjen. Ellers kunne jeg fort bli langtidssykemeldt. Fem dager etter begravelsen var jeg på jobb med en dement pasient. Jeg gråt i bilen, men det hjalp meg over terskelen, forteller Karen Berit.

Mange jobber et helt liv i ambulansetjenesten uten å hente en eneste pasient de kjenner. Dag og Karen Berit visste at dette nok ikke ble den eneste gangen de måtte oppleve det. Kulden vil også ofte være en faktor. Karasjok har kulderekorden i Norge med minus 51,4. 

- Du kan selvsagt aldri forberede deg 100 prosent, men det er viktig å være klar over risikoen for at pasienten er noen du kjenner godt. Derfor bruker jeg ofte dette eksemplet når jeg underviser, sier Dag.

FOR MYE, FOR LENGE

1990-tallet var tøffe tider både med tanke på selve arbeidet, hvordan drive en privat ambulansetjeneste og hvordan alt dette påvirket følelsene. For en kunne jobbe én måned i strekk, Karen Berit jobbet gjerne i måneder uten lønn. Det var ikke økonomi til å sette inn vikarer. De første årene var han, som faren, fremdeles alene i bilen. 

- Jeg har hatt ansvaret for psykotiske pasienter i 500 kilometer til Tromsø, som satt like mye i passasjersetet med musikk på full guffe som bak i bilen. Når jeg vet det jeg nå vet, går det noen ganger kaldt nedover ryggen på meg. Jeg vet at Karen Berit ikke likte alle turene jeg tok alene. Det var i perioder rene cowboy-virksomheten, forteller Dag og rister litt på hodet.

Selv fikk han kjenne mer og mer på det følelsesmessige presset. Som han vet at faren må ha kjent på i enda større grad. I en tid uten debriefing og støtteapparat. I 1999 hadde det bygd seg opp mange påkjenninger. Først svigerbroren, deretter et annet ungt familiemedlem som døde i en bilulykke og kort tid etter dør 3 små barn i en bussulykke. Venner av familien det også.

- Jeg kjente at det bygde seg opp i meg hver gang det gikk en akuttalarm. Jeg tenkte ikke: «Bra at jeg er på jobb, dette skal vi takle». Jeg vurderte å slutte. En tidligere kommunelege hadde utdannet seg som psykiater, og flyttet tilbake til Karasjok. Hun hadde hørt dette, og inviterte meg som venn over til en prat. 

Når alamen går, kan det bli mange timer i bil også ut av Norge. Stasjonen er bare 20 kilometer fra finskegrensen, og det har vært mange alvorlige utrykninger dit.

Når alamen går, kan det bli mange timer i bil også ut av Norge. Stasjonen er bare 20 kilometer fra finskegrensen, og det har vært mange alvorlige utrykninger dit.

«YES, GODT DET ER JEG SOM ER PÅ JOBB»

Dag pratet med henne i tre strake timer. Fikk ut alle tankene rundt «Hva hvis ». Hvorfor tok de ikke en tur i bygda natt til andre juledag? Kunne ting ha vært annerledes dersom hvis om. Tanker som spiser deg opp, og bare er negative. Psykiateren anbefalte sykemelding, men måtte kjempe den ned over hodet på ham. Det var ikke rom i budsjettet til å være borte fra jobb. 

- Hun sykemeldte meg først en måned, så ringte hun bare og sa at hun forlenget den med én måned til. Det gjorde hun så igjen en tredje gang. Jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Den siste måneden fikk jeg endelig den rette gutsen tilbake. Når alarmen gikk, tenkte jeg «Yes, godt det er jeg som er på jobb nå». 

Det ble tatt mange grep etter den tiden. Ekteparet er fremdeles på samme vaktlag, men det ble bedre for familielivet at de ikke var makkere. Friluftslivet er det som alltid har fått liv og glede inn i hverdagen. 

- Folk som jobber med utrykning er under et stort press. Jeg får hentet meg inn igjen når jeg fisker, enten det er jakten på laksen om sommeren eller isfiske om vinteren. Elgjakt er også kjekt. En av legene lurte en gang på hvor de kunne jakte elg, og jeg sa at det trenger ikke være mange kilometer fra stasjonen. Så vakthavende lege dro ut, og kort tid etter hadde han felt første elg. Jeg kom etter i ambulanseuniform. «Dere er ikke normale», sa folk til oss! 

Dag lager stort sett all mat fra grunnen, men noen ganger er det kjekt å spise lunsj som andre har stått for. Denne gangen ble det cowboy-mat.

ELG I NAKKEN 

Dag ler godt av historien. Og han har mange, mange flere på lager. Yngstesønnen Ole Mathis mener at skulle en arrangert et mesterskap i historiefortelling, hadde faren vært på toppen. Elg-fortellingen er legendarisk og ble til en tegning i lokalavisen. 

- Jeg kjørte skuter med mor, Karen Berit og to gutter i familien og ser en elg på isen. Ørene bak, og klar til å angripe. Jeg slakker farten, ungene hyler av glede og elgen puster oss i nakken lenge. Og du dæven det var lyd i Karen Berit da, så jeg fikk beskjed om å gasse på, sier han og flirer hjertelig. 

Dag får bare godord av alle. Fra kolleger og alle som nominerte ham til «Årets ambulansearbeider» til den store familien. «Faglig sterk, morsom, skaper stolthet for yrket, engasjert og alltid tid til en prat med alle alltid». De få gangene han blir irritert, vises det ikke så lett. Han blir gjerne rørt, uten at det heller kan ses så godt. Da han fikk ambulanseprisen, var han et steinansikt i flere minutter.

Ole Mathis er ekstremt stolt av faren, og mener at en slik dedikert person skal man lete lenge etter.  Han skryter også av moren. Ekteparet har alltid støttet hverandre.
- Hun må ha flere enn 24 timer i døgnet. En mer arbeidsom, kreativ, omtenksom og snillere person finner du ikke sør for Nordpolen. 

HJERTESPRÅKET 

Eldstedatteren Maret Lajla sier at både moren og faren alltid har vært lune og rolige. Hun og faren tenker ofte likt, og kommer med et eksempel. 

- Da jeg var 10 år, kjøpte han en grusom revelue der halen hang ned. Jeg gjemte den, og ga beskjed om den kunne han glemme å bruke. Han fant den med én gang, enda jeg hadde pakket den på et godt skjulested…

Selv om ingen av barna har valgt en karriere i ambulansetjenesten, er det uansett helseveien de går. Signe Susanne (25) studerer til sykepleier, Ole Mathis (22) har valgt idrettsfag og kanskje blir det fysioterapi senere. Maret Lajla (29) er kommunelege, og har vakt i helga.

- Jeg valgte legeyrket fordi jeg liker å jobbe og hjelpe mennesker, ha en variert arbeidshverdag samtidig som det akuttmedisinske ligger mitt hjerte nærmest. Så har jeg også sett hvor mye bilkjøring og utrykninger det har blitt på foreldrene mine døgnet rundt, sier Maret Lajla. 

Tid i bil merker også pasientene. Men de er i alle fall heldige og slipper å bli omlastet midtveis på Skaidi før de skal til Hammerfest, slik Alta-pasientene må. Da trykket er mindre på bilene i Karasjok, kjører de pasientene helt frem. Flertallet har samisk som førstespråk. Så langt det er mulig, er det derfor alltid en i bilen som snakker språket. 

- For en tid tilbake hadde vi vikarer som bare snakket norsk. Da kom tilbakemeldingene fra pasientene som skulle på dagstur til sykehuset, at det ble litt lite prat på de seks timene turen totalt varte. Dette handler også om trygghet, tillit og å kunne få uttrykke seg på morsmålet sitt i akutte situasjoner, mener Dag. 

POLITI LANGT UNNA 

Det er stille fra telefonene. Karen Berit har gått ut til hundene. Egentlig har de bare én elghund, men den ble utsatt for tjuvparring og resultatet ble 8 valper. Stamtavlen er upåklagelig, så alle er solgt. Nå er det mange papirer som må fylles ut, og Ole Mathis er hjemme fra Østlandet for å hjelpe til. I garasjen sjekker lærling Amalie bilene, mens sjef Are pusler med sitatsjekk til et intervju til et politiblad. For mange er interessert i Karasjok. 

Da elghunden ble utsatt for tjuvparring, ble resultatet 8 valper og masse papirarbeid.

Det er fire dager siden forrige uttrykning. Lærling Amalie Kolstrøm har pause etter å ha sjekket bilene og vasket.

Det er fire dager siden forrige uttrykning. Lærling Amalie Kolstrøm har pause etter å ha sjekket bilene og vasket.

Dag og Karen Berit har tre barn og ett barnebarn. Stine Susanne (t.v) skal bli sykepleier og storesøsteren Maret Lajla er lege. Ole Mathis heller mot fysioterapi. Så det er barnebarnet Elle som må ta opp ambulansearven.

Dag og Karen Berit har tre barn og ett barnebarn. Stine Susanne (t.v) skal bli sykepleier og storesøsteren Maret Lajla er lege. Ole Mathis heller mot fysioterapi. Så det er barnebarnet Elle som må ta opp ambulansearven.

Vi skulle gjerne skulle brukt enda mer plass på hyggelige ting, men det ikke til å stikke under en båre at flere steder i Finnmark har utfordringer tilknyttet tilstedeværelsen til lokalt politi i helgene. Karasjok er landets nest største kommune i areal. De deler helgevakt med Porsanger som er tredje størst. 

- Forrige helg hadde vi lokalt politi på vakt. Denne helgen er det Lakselv 75 kilometer unna som har ansvaret. Det setter oss noen ganger i situasjoner der vi må gamble. Egentlig skal vi ikke gå inn i situasjoner som er utrygge for oss. Er det barn involvert, kan vi ikke bare snu og vi må ta en sjanse på å gå inn. Det er bare to helger siden Karen Berit var i en slik situasjon. Det var flaks at det gikk bra. Hun fikk hjelp av lokale krefter til å roe situasjonen. Det er så en begynner å høre ord som borgervern.

SKUDDSIKKER VEST

- Er dere redde på jobb? 

- Selvsagt er vi det. Det er mye rus og psykiatri i helgene. Mange aggressive og psykotiske folk. En av de tidligere lensmannsbetjentene sa en gang at vi burde skaffe oss skuddsikre vester. Det er også noen ganger jeg tenker det hadde føltes tryggere med elektrovåpen. Men den dagen vi har det, har vi spilt fallitt og krysset en grense. Vi kan ikke ende der.

Fra kontoret bak kommer Are ut. Han har hørt litt på oss, og forteller en episode fra en annen kommune. 

Det var en ambulanse som hadde bruk for politi.
Svaret var: «Dere må bare ta dere inn, og så ringe dersom det så skjer noe».

Så går det noen dager. Bevæpnet politiet skal pågripe noen, og ønsker en ambulanse.
Da burde AMK ha svart: «Ring tilbake dersom dere har skutt noen».
Familien er aldri langt unna. Broren Are Nedrejord holder fortet helt bak på stasjonen, som avdelingsleder for Midt-Finnmark Ambulanse, Finnmarkssykehuset.

Familien er aldri langt unna. Broren Are Nedrejord holder fortet helt bak på stasjonen, som avdelingsleder for Midt-Finnmark Ambulanse, Finnmarkssykehuset.

Værforhold og kultur

Frustrasjonen er stor. For før hadde de stabil ressursbase med kontinuitet. Tverrfaglig trening skapte trygghet.

- Nå er det nesten bare sykepleiere fra vikarbyråene, som er her i kort tid og hever en skyhøy lønn. De deltar ikke på slik trening. Hverken de eller legene ser heller ut til å bli innfaset i hverken værforhold eller kultur. Mange er ikke engang klar over at det er tre timer til sykehuset, eller kan kle seg etter forholdene.

 Dag og ambulansen er ikke bare i Karasjok og redder liv. Det hender han også får bruk for finsk-kunnskapene sine. AMK-sentralen i Oulu kontakter i ny og ne AMK i Kirkenes. Det finnes derimot ikke en formell bistandsavtale med leger på norsk side, så de rykker ut alene. 

- Vi er bare 20 kilometer fra grensen, og er ofte på den siden. Det er en langt mer sentralisert ambulansetjeneste i Finland. Vi har hatt mange alvorlige hendelser der, fra dødsfall til ulykker med skuter, firehjuling eller bil. En vet aldri hva en møter. 

Det de garantert vet de treffer på er finnenes first responder-gruppe, bestående av håndverkere og andre vanlige borgere. 

- Det er veldig betryggende. Dette er vanvittig flinke folk, og finnene gjorde blant annet en meget god forbinding på en vådeskudd-skade. Den var en kirurg verdig.

FRA EL TIL DIESEL 

Når Dag ikke rykker ut i nord eller øst, har han mer enn nok å henge fingrene i. Barnebarnet Elle passer han og Karen Berit 50 prosent av tiden før barnehageplass er i boks. Hennes første ord var áddjá - bestefar. De triller turer og drar på kafé. Dag kan sitte i timesvis og prate, sier døtrene. 

- El-bilens fortreffelighet er et yndlingstema?

- Jeg er helt sikker på at det er fremtiden. Så jeg bestilte en, men kansellerte den

- Hvorfor?

- Nei altså, på et halvt år gikk prisen opp 30.000. 

- Hva kjøpte du så?

- Haha, ja du. Det ble en dieselbil fra 2003….

Om det er hjemme, på stasjonen, i husflidsbutikken eller på kafeen. Ser du ett stykk Nedrejord, er trolig minst ett annet medlem like om hjørnet. Ole Mathis er hjemme på besøk fra Østlandet, og møter både foreldrene, søsteren Signe Susanne og onkelungen Elle.

PARAMEDISINSK PLEIE 

- Maret Lajla har forresten røpet at russekort-mottoet ditt var «hastverk er lastverk», og har nevnt noe om en hytte som enda ikke har kommet forbi grunnmuren?

- Det tar så lang tid for ham å planlegge, ler Karen Berit.

- Den hytta, den blir nok snart ferdig. Hovedprosjektet mitt er nemlig huset til Maret Lajla, som bor hos oss inntil det er ferdig.  

- De har bodd hos dere lenge nok, tenker du?

- Haha….

- Nok om det. Fremtiden. Hvor er du om 20 år?

- Håper jeg har en leilighet på Gran Canaria, og at jeg lever det glade pensjonistliv i Karasjok - Finnmarks oase. Sykehjemsplass kan en vel se langt etter da. Så jeg regner med å bli behandlet hjemme av en paramedisiner med akademisk utdanning! 

Resten av fredagen var ganske rolig, med bare en tur til legevakten. Lørdag kveld var Dag og makkeren på en rus-hendelse på Scandic-hotellet i bygda. Festkledde mennesker fikk nesten ikke med seg det raske inn- og utrykket. Det gikk godt denne gangen.

Resten av fredagen var ganske rolig, med bare en tur til legevakten. Lørdag kveld var Dag og makkeren på en rus-hendelse på Scandic-hotellet i bygda. Festkledde mennesker fikk nesten ikke med seg det raske inn- og utrykket. Det gikk godt denne gangen.

Lørdag kveld ble det en tur til Scandic i sentrum. En gjest hadde noen utfordringer som ble løst på hotellrommet.

Lørdag kveld ble det en tur til Scandic i sentrum. En gjest hadde noen utfordringer som ble løst på hotellrommet.


ÅRETS AMBULANSEARBEIDEr 2018

DAG NEDREJORD
Alder: 61 år 1957

Sivilstand: Gift, tre barn, et barnebarn. 

Interesser: Jakt, fiske

Jobber: Karasjok ambulansestasjon, lærer på ambulansefag, instruktør for NLA

Bor: Karasjok i Finnmark 

År i bransjen: 38 år - men egentlig hele livet 

nedrejord10.jpg

DETTE MENER DAG OM: 

Sentraliserte nødsentraler? 

Det er jeg helt imot. Finnmark er flerkulturelt, så her må man ha lokalkunnskap og kunne flere språk, som samisk. 

Felles nasjonal ambulansejournal?  

Det høres greit ut, slik det er nå er det et steinalderopplegg.

Bør ambulansefaget fortsette som fagbrev, eller bli en ren høgskoleutdanning i framtiden? 

Det er et vanskelig spørsmål. På den ene siden går jo verden fremover, og en forstår at mange vil akademisere faget. Det kan også føre til økt lønn og status, og dermed bedre rekruttering. På den annen side, så kan vi gå glipp av mange dyktige mennesker som ikke har denne type utdanning. En av de flinkeste jeg har hatt ansatt, slet med dysleksi og ville ikke fått jobb dersom en krever stadig høyere kompetanse.

Bør ambulansearbeidere og paramedisinere ha ulike roller og oppgaver i tjenesten? 

Jeg er litt usikker, men det tvinger seg vel frem av seg selv. Er det én i bilen som har høyere faglig kompetanse, blir det denne som delegerer medikamentutdeling og behandling. I fremtiden skal det vel være en paramedisiner på hver bil. 

Noe utstyr eller medikamenter du gjerne skulle hatt i ambulansen?

Fentanyl, nasal smertelindring. Enkel i bruk, og vi blir ikke avhengig av venoflon. Spesielt bra å bruke på barn og eldre. En burde også vurdert I-gel intubering. Det fremstår som mye enklere i bruk enn larynxtuben. 

Offentlig eller privat ambulansetjeneste?

Det må være offentlig. Jeg har slitt i 30 år som privat, med mangel på struktur og alltid for lite ressurser. Vi kjøpte oss arbeid. Etter at tjenesten ble offentlig, har det virkelig kommet frem hva det koster. Etter 2 år var ambulansetjenesten 200 prosent dyrere. I en anbudskonkurranse er det bare turnus og pensjon du kan konkurrere på. 

Framtidens ambulansetjeneste?

Jeg ser for meg selvkjørende biler! Det som er åpenbart, er at eldrebølgen kommer. Kommunene fikk beskjed i 2009 om å forberede seg. Det er knapt noen som har gjort det. Det blir vanskelig å ta vare på etterkrigsgenerasjonen. Da må ambulansetjenesten ut og bidra. Det vil trolig være mange som blir behandlet hjemme. Det blir som på 60-tallet, da legene behandlet folk hjemme. Nå blir det kanskje av en avansert paramedisiner med alle rettigheter?  

nedrejord17.jpg
Alf Ove Hansen