Filleristing på fergeruta Loppa-Hasvik

Tekniske feil, dårlig vær, reduserte avganger og kanselleringer fører til tøffe dager for fergemannskapet. De skjelles ut direkte på jobb, via telefon og sms.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Maritim Logg / Sjømannsforbundet


- Har du vafler?

Klokken er 9 og Bente Monica Leirbakken har allerede vært på jobb noen timer. «MF Bergsfjord» har tatt imot brød fra Alta, vært i Tverrfjorden for å levere postbilen og hentet to skoleelver som skulle til Øksfjord. Hasvik neste. 

- Det er et lykketreff om en kommer over. Sist var jeg her i god tid før ferga skulle gå, og stilte meg ikke i kø. En halvtime før oppsatt avgang stikker den! Det var bare å returnere til Alta, sier maskinentreprenøren Svein Thomassen, og tar imot vaflene.

Bente Monica nikker forståelsesfullt, og sier hun er glad hun hadde fri da.

- Vi gikk en reserverute, og den går 19.30 og ikke 20, forklarer hun bak kassen. 

- Det koster oss dyrt. Jeg forstår meg ikke på fergene nå for tiden. Den forrige ferga gikk både i sorg og glede, svarer Thomassen. 

Vaffelstart: Maskinentreprenøren Svein Thomassen og Bente Monica Leirbakken har gått på skole sammen i Alta. Han er frustrert over dårlig fergeinfo, som koster ham dyrt.

Fire dager venting

Ferga han snakker om ble erstattet med to gassferger. Etter det har det blåst hardt på kaier, på Facebook, i lokalaviser og rundt bordene i salongen. De nye fergene har vært plaget av tekniske feil to år etter levering. Når én ferge er ute av drift, tar det 4 dager før reserveferge er på plass. Færre avganger er svaret. Dette merker de ansatte godt, og skjelles ut både verbalt, på telefon og via sms.


Med godt over 40 års sjøerfaring fører skipper Yngve Guttormsen ferga trygt frem. I samme farvann han som 16-åring rodde fiske.

Vi betjener rutene så godt vi kan, men selv om fergene i seg selv tåler sjøgang så er motoren svakere. Når været tilsier det, blir det innstilte avganger. Vi tar ingen sjanser. Jeg skjønner de reisendes frustrasjon, men selv om været er brukbart i én havn kan det være dårlig andre steder på ruta.

Får kjeften først

Det er mye teknikk involvert, og da kan feil oppstå. Dersom den ene ferga er ute av drift, betjener den andre ferga de tre sambandene i ruta. Det gjøres i 4 døgn, før en reserveferge er på plass. Den kommer fra Sandnessjøen i Nordland, og bruker ca 1,5 dag på å seile nordover. 

- Kontrakten Boreal har med Finnmark Fylkeskommune sier at det ikke skal settes inn reserveferge med én gang. Dermed skapes det konfliktsituasjoner. For vi må overholde hviletiden, og det fører til færre avganger i den perioden, sier Yngve.

Han er en sindig kar, og sier folk trives på jobb. Sinnet passasjerene har, vet han handler om selskapet. Men det er mannskapet som er i førstelinja.

- Passasjerer kjefter på oss personlig. Det synes jeg ikke noe om. Faktisk har jeg blitt forferdet over hva folk får seg til å si.

- Er det på sms eller direkte til deg?

- Det er direkte på telefon. 

«Det er bare slik det er»

Bente Monica får også høre sitt, og urettferdighet ser hun ikke blidt på. Med 37 års LO-erfaring på skuldrene, fra hotell, restaurant, renhold lar hun seg ikke pille på nesen. Enten det gjelder seg selv eller andre. Solidaritetstanken betyr mye. Etter en lang innsats i Fellesforbundet og klubben hun bygde opp på Scandic i Alta, gjør hun seg nå bemerket på sjøen. For hun godtar ikke at «det er bare slik det er» og «det er en del av jobben»

- En gang sendte en voksen mann en sms til skipsmobilen. Etter sigende var ferga var en søppelbåt, og vi som jobbet der var ikke noe bedre. Jeg tok ham fatt da han kom bord, og sa at jeg skulle ha meg frabedt slike meldinger. Hadde han noe som skulle tas opp, var Boreal rette stedet. 

- Hvordan reagerte han?

- Han ble faktisk litt flau. En gang satt en fra kommunen i salongen og å klagde på skipperen. Det fikk han beskjed om å slutte med. Gud bedre meg hva folk får seg til å si.

Ok.. Noe filleristing er jo nødvendig.


Vurderte å si opp

Ute begynner de to timene med desember-dagslys, og havet er nesten flatt.

- Om 20 minutter er vi midtfjords. Der er det alltid urolig. I dag er det sørlig vind, så det vil ikke bli høye bølger. Er han på nord, er saken en annen. Det er åpent farvann og vi ser rett på Lopphavet, så det kan være rimelig tøft. Det er derfor et krav at det skal være en lukket ferge på denne ruta.

En desemberdag klokken 15.00 og et vogntog med fisk fra et av Hasviks to fiskebedrifter er på plass, og noen få personbiler. En ny tur på 1 time 20 minutter skal tilbakelegges.

Vi går til messa og tar en kopp kaffe. Matrosen Kim André Alsén setter seg også ned. 23-åringen er den første som får høre det. En gang var begge fergene ute av drift, uten reserveferge på plass. Sist sommer måtte politiet gripe inn blant hissige køståere. 

- Jeg forsøker å være hyggelig, men det hender jeg må heve stemmen. All kjeftingen går jo innpå meg. Jeg er fra Hasvik selv, og kjenner vel 90 prosent av de som tar ferga. Det er ikke lett. 

- Vurderte du å slutte?

- Ja. Etter sist sommer tenkte jeg faktisk på om jobben var verdt det.

Matros Kim André Alsén er fra Hasvik og kjenner nesten alle som kommer ombord. Det gjør det noen ganger litt hardt å ta imot kjeft.

Turnus-type?

I Hasvik slipper Thomassens lastebiler av. De skal gjøre betongarbeid for kommunen, og noen blir der i tre dager. I Hasvik ligger ferga i ro i tre timer, hviletid for mannskapet. Bente Monica vasker også toaletter, salongen og messa, før lunsjen serveres.

Å være i Sjømannsforbundet har stort sett vært en positiv opplevelse for Bente Monica, som selv er tillitsvalgt. - Alle er synlige, blir sett og får være med på kurs.

- Vi fem ansatte skal egentlig dele på messeoppgavene, men vi setter stor pris på at Bente Monica lager mat og tar seg av alt av innkjøp, sier skipper Yngve Guttormsen. Styrmann Henrik Rapp og matros Kim André Alsén (til venstre) er hjertens enig.

Pastalunsjen glir ned også hos den svenske chiefen Lars Gidlöf og styrmann Henrik Rapp fra Alta. Det er 14 dager på, 14 dager av, 14 dager på og én måned fri. 

- Hva kalles en slik turnus?

- Jeg tror ikke den har et navn, det måtte i så fall være «kjempeturnus», sier Bente og ler godt. 

De andre er enige, det gir tid til å hente seg inn igjen etter lange dager. De er stort sett oppe klokken 5 og legger til kai for siste gang 21.40. Etter noen runder Amerikaner og litt tv-titting, blir det stort sett tidlig kveld for alle. 

Den usynlige mannen

59 trappetrinn ned fra messa, jobber en som passasjerene verken ser eller hører. Chiefen Lars er veldig fornøyd med sitt ikke-forhold til både de og sosiale medier. 53-åringen har erfaring fra havet, som maskinist fra 1990. Dette er svenskens andre tur med ferga, men han kjenner Rolls-Royce-motoren godt. Faktisk var han med på å bygge den.

- Jeg har ikke Facebook, og forholder meg lite til kjeft fra de reisende. Alle har innkjøringsproblemer. Fra min side så vet jeg at vi har en god regularitets-prosent, men jeg forstår jo at passasjerene blir sure når de ikke kommer frem til ønsket tid. Så jeg tror ikke jeg skal få meg en t-skjorte som sier «I’ve build this ship» og gå i land. Da blir jeg vel mördade!

Mer oppfølging

Svensken ler godt, og stemningen er lett på ferga. Bente Monica Leirbakken angrer ikke på at hun forlot land-livet. Hun ville ha nye utfordringer, og det får hun. Foruten bare to timers reisetid hjem, betyr arbeidsmiljøet mye. 

- Vi er en kjempetrivelig gjeng som jobber sammen. Jeg ville ikke byttet dem bort for noe i verden!

 

Bente Monica Leirbakkens ønske fremover er at Boreal følger de ansatte enda bedre opp

- Det ville vært fint om de ikke bare var på banen når skaden var skjedd. Det hadde vært bra med månedlige møter, der de kunne hørt hvordan vi har det.

 

Messa er rengjort og restematen satt vekk. Med strikketøyet i hendene slapper Bente Monica Leirbakken av etter lunsj. Hun er på jobb fra kl. 06.00 til de legger til kai kl. 21.20.

Bente Monica Leirbakken

Alder: 54.

Bosted: Alta.

Sivil status: Mor til fire

Yrke: Restaurantør hos Boreal på fergesambandet Loppa-Hasvik i Finnmark

Bakgrunn: Handel&kontor, førskolelærer, hotell og restaurantbransjen. Bygde opp Fellesforbundet-klubben på Scandic Alta. Tar nå Faglig grunnkurs 2. 

Verv: Tillitsvalgt Norsk Sjømannsforbund i Finnmark, varamedlem LO Alta. 

LO: Medlem i 37 år.


_E7I9245.jpg

Rute 500 LOPPA-HASVIK

Boreal drifter fergeruta 500 Loppa-Hasvik på oppdrag for Finnmark Fylkeskommune.

Strekningen blir betjent av to ferjer i kombinasjon med strekningene 510 Øksfjord ‐ Tverrfjord og 520 Øksfjord ‐ Bergsfjord ‐ Sør‐Tverrfjord.

HASVIK OG LOPPA

Hasvik ligger sørvest for Hammerfest, og omfatter vestdelen av Sørøya, den nordlige delen av Stjernøya og ca. 90 småøyer. Har drøyt 1000 innbyggere. Fangst og foredling av fisk er hovedvirksomhet. Loppa grenser til Troms fylke og Kvænangen kommune i sør, Alta i øst og Hasvik i nord. Nesten 1000 innbyggere, halvparten bor i Øksfjord, resten i små samfunn rundt Lopphavet som Nuvsvåg, Bergsfjord og Sandland. Har Hurtigruteanløp.

Alf Ove Hansen
Én strekning - 1000 inntrykk

160 km i arktisk landskap med heksekunst og Game of Thrones-aktig magi.

Velkommen til Norges østligste nasjonale turistvei i Varanger.

Når veien er målet

- Milliondassen!

Det er navnet på folkemunne. 

Knut Niska ler godt, og gjør seg klar til å kjøre fra sitt faste stoppested ved Varangerfjorden.

Varanger01.jpg

Toalettene han snakker om, er bygd i et gammelt restaurert steinhus som var ammunisjonslager under andre verdenskrig. Rasteplassen er starten på Norges østligste nasjonale turistvei.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Schibsted Media Group

(Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Sunnmørsposten og iTromsø.)



Navnet Gornitak eller Gorgŋetak på samisk betyr oppstigning. 

Finnmark er fylt med historie, samisk og kvensk kultur. Naturen er unik, med både unik tundra, taiga og arktisk kyst. Turen som starter i Varangerbotn og ender i Hamningberg, er intet unntak. 

- Jeg tror denne veistrekningen blir det nye Nordkapp, i alle fall for motorsyklister, er avskjedshilsen fra Niska før han drar de 60 kilometrene hjem til Vadsø.

Gornitak.

Gornitak.

Se fugler i Nesseby

Bobilene har i alle fall oppdaget Varanger. Én av attraksjonene i øst er fuglelivet. Ved Nesseby kirke er det etablert et naturreservat, som er hjem for 22 ulike fuglearter. Skiltet ved kirken sier klart og tydelig ingen camping, men det bryr ikke tre franske bobiler seg om. De har tatt kvelden, mens sola fremdeles lyser. 

Nesseby kirke fra 1858 med altertavle fra 1720 unngikk flammene under nedbrenningen av Finnmark, men fremstår idag i en sørgelig forfatning.

Det er flere steder å overnatte. På Varangertunet i Vestre Jakobselv tar de imot både fugletittere, gjester som skal gå i Varanger nasjonalpark, fiske eller bare trenger et sted å sove før neste etappe. 

- Ingen spør om Nasjonal turistveg i seg selv, men vi ser at flere kommer ens ærend for å se Steilneset Minnested i Vardø, sier eier Siren-Merete Jankila.

Varanger05.jpg

Landskapet i Varanger er variert, men mest unikt er kanskje at det også består av tundra, taiga og arktisk kyst.


AE7I4887n.jpg
AE7I4573n.jpg

Vadsø byr på nytt og gammelt. Fugleskjulet er tegnet av lokale Biotope arkitekter og blir jevnlig utsatt for kostbart hærværk av lokale innbyggere. Er du heldig får du øye på Stelleranda.


Varanger12.jpg
AE7I5067.jpg

Selv om det er sommer, kan temperaturen være helt nede i 4 slik som her da Anneli Sækkinen luftet hunden i stiv kuling. Vardø ligger i arktisk klimasone, så pakk varme og vindtette klær uansett årstid.

Kirke og stat avsa 300 dødsdommer

I Finnmark var trolldomsprosessene spesielt intense. 135 ble dømt og 91 drept. De fleste brent levende. Minnehallen om de trolldomsdømte er laget av den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor. Den er laget av en seilduk som er spent opp på en fiskehjell. Installasjonen består av Flammehuset, med kunstverket The Damned, The Possessed and the beloved av den verdenskjente fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois (1911-2010).

Når du kommer inn, vil du se en lang og svart korridor. På hver side står hver enkelt historie til de trolldomdømte på svarte lerret. I 91 små vindu henger evige lys til deres minne. Heksene du hørte om på skolen, blir nå virkelige. Veldig virkelige. Du skal være iskald om du ikke berøres.

Varanger09.jpg

“Heksemonumentet.” Steilneset Minnested består også av en installasjon.

Både minnehallen og denne er åpen hele døgnet, hele året og er gratis.

Varanger11.jpg
Varanger10.jpg
Varanger08.jpg

Embedsmenn ved Vardøhus festning håndhevet loven med stor angst for hva trollfolk i pakt med Djevelen kunne utrette. I dag tjenestegjør en kommandant og 4 soldater i festningen som ble etablert i 1307.

Sving innom Skallelv

Ikke ha det travelt med å komme frem til det berømte kunstverket. På veien passerer du små bygder som er vel verdt en liten avstikker. Prøv fiskelykken i Vestre Jakobselv, nyt strandlivet, se krigsminner eller fuglefjell i Ekkerøy, spis på restaurant Havhesten eller overnatt i en hytte. Besøk den fargesterke kirken i Skallelv, og nyt utsikten fra en benk. Besøk Partisanmuseet i Kiberg, og se på storhavet fra fuglekikkerskjulet. 

Kiberg.

Kiberg.

Molde-paret Per Kåre og Randi Rørhus har vært innom alle disse små bygdene med campingvogna. De har satt av tre uker til turen, og vi møter dem midtveis i Vardø.

- Turen i Finnmark har så langt vært veldig bra, men vi holdt på å gi opp noen ganger på grunn av dårlige veier. Strekningen mellom Vadsø og Vardø var derimot helt fantastisk, og verdt det. Nå gleder vi oss til å ta båten fra Vardø havn til Hornøya og fuglelivet! 

Varanger13.jpg

Fuglelivet i Varanger tiltrekker mange turister fra hele verden. Molde-paret Per Kåre og Randi Rørhus tok den 10 minutter korte båtturen fra Vardø til Hornøya.

Det er åpenbart en vikingskiphvaldinosaurdrage

Foruten dyreliv, kan du i Vardø se gatekunst, en åttekantet festning, besøke Nord-Norges eldste kro, overnatte på et fyr og oppleve Drakkar-Leviathan; en dragehvaldinosaur-skulptur i tre.

Majestetisk vokting over Bussesundet.

Drakkar-Leviathan er laget av den russiske kunstgruppen Taibola.

Jerntronen i Hamningberg

Etter Vardø er det bare å gjøre seg klar for den siste etappen. 36 kilometer med en stemning av Game of Thrones-troner, Supermanns Kryptonitt-planet og Ringenes herre-navn. Du passerer Blodskytodden, Smelror, Barvikmyran, Indre Syltevika. Spisse, flatbrødtynne fjell står meterhøyt til værs. Taggete, imponerende og en smule fryktinngytende. En rev kikker frem, to ørner svever over oss. Sjøsprøyten står over klippene. Det er utenomjordisk, trolsk og vakkert. Det beste med det hele er at du har veien nesten helt for deg selv. 

Enn så lenge.

Varanger02.jpg

Veien fra Vardø til Hamningberg er siste etappe, og kanskje også den mest dramatiske.

AE7I6165-HDRn.jpg

PS: Det er to sommeråpne toaletter også i enden av veien, men standarden er et stykke unna Gornitak.


VARANGER

REISEFAKTA

Reise: Norwegian og SAS flyr til Kirkenes, Widerøe blant annet til Berlevåg, Båtsfjord, Vardø og Vadsø. Du kan selvsagt kjøre fra hvor som helst, eller ta Hurtigruten fra Bergen til for eksempel Vardø eller Kirkenes.

Veien: Strekningen er på 160 kilometer, og går innom kommunene Nesseby, Vadsø, Vardø og Båtsfjord. 

Åpent: Steilneset Minnested er åpent hele året, toalettene i Gornitak er derimot vinterstengt. Strekningen fra Vardø til Hamningberg er også vinterstengt fra snøen kommer til ca midten av mai. Sjekk på vegvesen.no

Spise: Mange kafeer langs veien er åpent bare i sommerferien. I Vardø, Vadsø og Varangerbotn er de fleste spisestedene åpent hele året. 

Mer info: Overnatting, andre attraksjoner og praktiske tips på visitnordnorge.no, visitvaranger.no, varanger.net, vardohavn.no ekkeroy.net og wildlifevaranger.no 

NASJONALE TURISTVEGER 

NÅR: 18 strekninger ble i 2005 utvalgt til å utvikles som Nasjonale turistveger. 

FINNMARK: Varanger og Havøysund er valgt ut lengst nord. 

SAMARBEID: Arbeidet involverer 10 fylkeskommuner, 64 kommuner, offentlige organ, næringsliv, bygdelag og ildsjeler.

ANSVAR: Vegdirektøren er eier av attraksjonen og merkevaren Nasjonale turistveger. Fylkeskommunene og Statens vegvesen i regionene er vegeiere med ansvar for drift og vedlikehold. 

FERDIGSTILT: I 2023 skal alle planlagte tiltak langs strekningene være fullført, og attraksjonen Nasjonale turistveger skal være komplett. (Kilde: nasjonaleturistveger.no

AE7I5940n2.jpg
Alf Ove Hansen
Krise er hverdagen i Kjøllefjord
kjøllefjord05n.jpg

De har trolig Norges lengste vei til sykehus, dersom ikke vær og stengte fjell hindrer utrykning. Ambulansepersonellet i Kjøllefjord vet hvor de bor. 


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Ambulanseforum


«Den to uker gamle babyen hadde pusteproblemer, trolig en hjertefeil, sa legen.

Vi ga ham oksygen, og skulle få ham til sykehus. Det var vinter, uvær og veien over fjellet stengt.

Sea King var allerede ute på oppdrag. Så vi overvåket pasienten, mens vi tok kontakt med legehelikoptret i Tromsø.

De kunne komme, men hadde aldri vært i Kjøllefjord. De tanket i Hammerfest, og vurderte å snu, men sleit seg videre og var i lufta i to timer. Da de kom inn fjorden her, hadde de 50 knop motvind. De klarte å lande.

Det var utrolig godt å få lastet babyen om bord og se dem på vei ut fjorden…

Det gikk bra denne gangen også.»

_E7I6697n.jpg
 

Dan Børge Weie (42) har etter 23 år ambulansen i Kjøllefjord mange slike historier. Han vet alt om hvordan det er å se livet starte og slutte - og alt midt i mellom. Det gjør også kollegaene hans, som har vært med nesten like lenge. Gjengen på stasjonen kjenner hverandre godt, og noen ganger er de også ekstra lenge sammen på jobb. 

 
Håll nu torsken..

Håll nu torsken..

- Lakselv i nabokommunen Porsanger, hadde hatt mye kjøring og var tatt ut av drift.

Vi overtok en kjøring som ligger fire timer fra oss, som så skulle leveres på Skaidi. Der møtes vi av en ambulanse fra Hammerfest, som tar pasienten videre til sykehus der.

Mens vi står på Skaidi og tror at vi endelig skal hjem, får vi et akuttoppdrag.

Vi var borte i 19 timer, det lengste oppdraget vi har hatt, forteller Skjalg Holand (49) og Ørjan Olsen (41). 

KOLONNE:  Når siste kolonne er gått og været er uforsvarlig, hender det de må overnatte i ambulansen. Den første kolonnekjøringen er rett utenfor Kjøllefjord sentrum. (F.v) Dan Børge Weie, Ørjan Olsen, Skjalg Holand, Ronny Harjo og Andreas Ingilæ og Karine Larssen på båren.

KOLONNE: Når siste kolonne er gått og været er uforsvarlig, hender det de må overnatte i ambulansen. Den første kolonnekjøringen er rett utenfor Kjøllefjord sentrum. (F.v) Dan Børge Weie, Ørjan Olsen, Skjalg Holand, Ronny Harjo og Andreas Ingilæ og Karine Larssen på båren.

Når en har 340 kilometer til nærmeste sykehus i Kirkenes og må over 3 fjelloverganger, lærer en seg å improvisere. For eksempel kjører en 580 kilometer via Finland dersom det ene fjellet er stengt.

De har også fått opplæring i skredsøk, og må hele tiden improvisere når det er uavklarte situasjoner. Da det var hjertestans på en pasient i et hyttefelt, måtte de hente inn en skuter med rescue-slede fra Røde Kors.

På Laksefjordvidda virker hverken det nye nødnettet eller telefon…

Vi lever for så vidt i en krisesituasjon hele tiden. Den mye omtalte ambulanseflykrisen var for oss som en vanlig hverdag, egentlig bedre, da vi fikk god hjelp fra Bell-helikoptrene. Snittoppdraget vårt er på drøye 3,5 time.
— Dan Børge Weie, Enhetsleder

Det medfører at ambulansefolkene i Kjøllefjord får andre erfaringer enn mange andre. Sørfra har det jobbet folk i Finnmark som blir overrasket over avstandene. Bare innad i kommunen tar det 4 timer fra A til B. Noen får også nye erfaringer når det gjelder medikamenter, da de både får se virkningen og når den går ut av kroppen. 

- Det har vi god tid til her. Det er nok den største forskjellen på oss og andre. Vi har ansvaret for pasienten over mye lengre tid, sier Dan Børge.

Han har egentlig ferie, men er innom stasjonen der Ørjan Olsen og vikar Andreas Ingilæ (22) akkurat har gått på vakt. Skjalg Holand har gått av, og har bare hatt to små oppdrag. Nå er det rolig, og de sitter og nyter omgivelsene. For det gode kameratskapet er ikke bare på jobb, de har også slått seg sammen og sørget for at arbeidsplassen ble et ekstra bra sted å være. 

AVANSERT DUKKE:  Næringslivet setter pris på ambulansen. Ansatte og bedrifter i Lebesby spleiste på en dukke som er mer avansert enn den vanlige Annedukka. Andreas Ingilæ som jobber med dukka, vet for eksempel ikke hva som feiler den på forhånd. Det er det Ørjan Olsen som styrer.

AVANSERT DUKKE: Næringslivet setter pris på ambulansen. Ansatte og bedrifter i Lebesby spleiste på en dukke som er mer avansert enn den vanlige Annedukka. Andreas Ingilæ som jobber med dukka, vet for eksempel ikke hva som feiler den på forhånd. Det er det Ørjan Olsen som styrer.

- Det tok tre klinikksjefer før vi sist år kom i gang med nye lokaler. Dessverre var det ikke satt av nok penger til å renovere slik vi ville ha det, men vi bestemte oss for å se positivt på det og ta resten på dugnad, forteller Weie

- Jeg tegnet alt, og det viktigste var å få en garderobe med en gang vi kommer inn, med kort vei til garasjen. Mange har klærne innerst i bygget, slik at du må gjennom rene soner. Hos oss skulle logistikken være perfekt, og det har den blitt, smiler Ørjan Olsen. 

De fikk også på plass et fagrom, som sikrer fysisk og faglig trening. Endelig kan de også steike vafler under en skikkelig vifte, og ikke i en garasje med døra åpen. Juvelen i kronen er likevel garasjen.  

- Nå har vi en skikkelig garasje, med utstyrsrom og vaskerom. Helt bakerst har vi også et lager, der vi har påført artikkelnumret på alt, slik at det er lett å bestille nytt for alle. Det er ikke bare én persons ansvar, forteller Ørjan Olsen. 

kjøllefjord09.jpg
kjøllefjord11n.jpg

Innsatsen for samholdet og arbeidsmiljøet ga dem HMS-prisen til Finnmarkssykehuset i 2017. Den besto av heder og ære samt et kunstverk, som venter på veggplass. For ting tar tid. De er ute på oppdrag i snitt en gang per dag, og om vinteren vet de aldri når returen er. Overnattinger mellom to fjelloverganger i ambulansen er ikke uvanlig. Litt ekstra puls får de av fødsler, for på skolen lærer de jo mest om alt som kan gå galt. Så høy hjertefrekvens som Dan og Ørjan hadde i Lakselv, er det derimot lenge siden de har hatt. 

- Ørjan og jeg kjørte til Lakselv. Der overtar de vår pasient, og får ham videre til Hammerfest.

Så ser vi at den andre ambulansen i byen drar ut med blålys. Dermed har de ingen biler igjen, og de spør oss om å være beredskap. «OK, sier vi - men er det vakthavende lege her?» «Nei, han dro med ambulansen, men det er lege på Sea King.»

Like etter hører vi at helikopteret tar av...

Så sitter vi der uten lege og helikopter, på et sted vi ikke kjenner en eneste adresse eller har jobbet med sykepleieren før.

Heldigvis kom det ingen oppdrag på de 8 timene, forteller duoen med et skjevt smil.

Mange av oppdragene er derimot ikke like dramatiske. Det er eldre med små plager som skal kjøres til flyplassen, det er mindre oppdrag som løses ved hjelp av luftambulansen eller på stedet.

Når en av de nye innbyggerne som bare kan arabisk ble hjertesyk, kommer man langt med tegnspråk. 

- Vi berget livet der også, vi forsto på symptomene hva det var. Alle skulle hjelpe til, for det var de vant til fra Syria. Så vi kom vel nesten ikke borti pasienten, sier Ørjan og Dan med et smil. 

Likevel. Når en bor innerst i en fjord øst i Finnmark, kan en aldri slappe helt av. I vinter fikk Dan Børge en dramatisk telefon fra politiet.

Hurtigruta har problemer i fjorden. Det ene ankeret er røket og motoren starter ikke. 

- Det var orkan, alle veiene ut stengt og om bord var det potensielt 220 pasienter. Vi måtte ha en plan på hvor vi skulle frakte dem. Vi fikk på plass skutere, og Røde Kors sørget for telt og aggregat.

Det gikk bra, og vi fikk virkelig kjenne på hvor vi bor!

kjøllefjord10.jpg
Alf Ove Hansen
Noen må du synge salmesanger for, andre må du fortelle grisevitser til!
TMS04.jpg

Suksessrike Bjørn Ove Thomassen (35) håper andre som strever med tall eller å bøye verb, ikke lar seg stoppe. For andre ferdigheter kan også ta deg langt. 


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for DNB Nyheter


- På barneskolen var jeg den tregeste i klassen i lesing, skriving og regning. Jeg skjønte det selv, og beskyttet meg med å bli litt hardhudet. Ingen kom helt innpå meg. Skal jeg gjøre noe, må jeg forstå hvorfor. Det gjorde jeg ikke. 

Tenkte på traktorer

Vi er hos Trailer & maskinservice i Alta. På kontoret i Kleggveien tenker Bjørn Ove Thomassen 25 år tilbake i tid. Da han sto i skolegården, opptatt av å se på lastebiler, hjullastere og traktorer som kjørte forbi mens andre spilte fotball. Da han ble gammel nok, jobbet han i alle feriene hos en entreprenør. Stablet materialer, sveiset, ryddet og var på lageret. Drømmen var jobb, ikke mer skole.

Jeg hold på å kveles på skolen

- Jeg holdt på å kveles på skolen, men jeg hadde aldri fravær. Det var ikke politisk korrekt å ikke gå på videregående, så da ungdomsskolen var over fortsatte jeg der. Jeg slet spesielt med matematikk, og til og med foreldrene mine mente at dette ikke kom til å gå.

Det tente ham ekstra, og da en annen lærer på skolen lurte på om han ønsket ekstra hjelp var svaret klart.

DRØMMEJOBB: Når andre spilte fotball i friminuttene, fantaserte Bjørn Ove Thomassen om store biler og maskiner

DRØMMEJOBB: Når andre spilte fotball i friminuttene, fantaserte Bjørn Ove Thomassen om store biler og maskiner

Skarp som et ljåblad

- Han spurte på en normal måte og det var ikke noe som ble tredd ned over hodet på meg. Jeg sa ja, og mange kvelder ble brukt sammen med ham. Han ga meg praktiske oppgaver, som å regne ut volum i en tank. Etter en lang stund skjønte jeg omsider hva hypotenusen var, og slet meg til en ståkarakter. 

Jeg føler jeg har blitt spottet og sett ned på

I sveising og motorlære var det derimot toppkarakter. Fraværet var fremdeles på null. I andre fag sto det verre til. 

- Jeg var et naut, men jeg ga ikke opp. At du ikke kan bøye verb eller er god i matte betyr ikke stryk i forretningslivet. Noen som er skarp som et ljåblad kan ta regnskapet ditt.

KNUSEVERK: Dagens jobb var å demontere og montere en ny mantel på en konknuser, her sammen med Øystein Thomassen hos Finnmark sand AS.

KNUSEVERK: Dagens jobb var å demontere og montere en ny mantel på en konknuser, her sammen med Øystein Thomassen hos Finnmark sand AS.

Har blitt sett ned på

Tre fagbrev kom på plass i voksen alder som privatist; som yrkessjåfør, anleggsmaskinreperatør og reparatør for tunge kjøretøy. Men fremdeles stikker andres holdning til folk uten høyere utdanning dypt.

- Jeg føler jeg har blitt spottet og sett ned på. Også i dag er det mange, særlig gutter, som ikke gjør det bra på skolen. De kan ha mange andre talenter, så det er viktig for meg å få frem at vi ikke skal kalle noen for dumme.

Det nytter ikke å komme med hesjestreng i øret og hanekamsveis til konservative oppdragsgivere

Å få selvtillit kan komme fra mange steder. For Bjørn Ove var det onkelen som ble redningen. 

- Han startet egen bedrift tidlig, og var ikke redd noe. Hans motto var å peise på. 

Det Bjørn Ove mangler av fine grader og titler, tar han igjen i arbeidsvilje, gode ideer og ikke minst gatesmarthet.

STÅ I DET: Bjørn Ove Thomassen synes han har svelget mange kameler. Av det har han lært at når det tårner seg opp som verst, er det ingen som støtter og hjelper deg. – Du må stå i det, ta tyrene ved hornene og eie problemet. Kan du ikke endre det, drit i det og gå videre.

STÅ I DET: Bjørn Ove Thomassen synes han har svelget mange kameler. Av det har han lært at når det tårner seg opp som verst, er det ingen som støtter og hjelper deg. – Du må stå i det, ta tyrene ved hornene og eie problemet. Kan du ikke endre det, drit i det og gå videre.

Dans, salmesang eller grov vits

- Den gamle mattelæreren min var også danselærer. De to trinnene i swing han lærte meg, har jeg hatt mye nytte av som voksen. «Kom, så tar vi en sving», kan jeg si og da er samtalen i gang.

For når du skal drive med delesalg og reparasjon av store maskiner i hele Finnmark, må du kjenne uskrevne regler og tilpasse situasjonen. Det nytter ikke å komme med hesjestreng i øret og hanekamsveis til konservative oppdragsgivere.

- Noen må du synge salmesanger for, andre må du fortelle grisevitser til! sier Bjørn Ove og ler godt. 

Det som i alle fall må til for å skape en suksess, er en god idé. Han hadde venner og bekjente som kunder i starten. Det gikk i kjøp, salg og reparasjoner av bil og MC. Først i farens garasje, så i leid bygg og til slutt i eget bygg. I 2005 startet han å selge deler til veterantraktorer, som han hadde kjøpt fra hele Nordkalotten. 

- «Dette kan jeg og dette skal jeg tjene penger på», tenkte jeg. Alle lo av meg, men det fliret er borte nå, sier Bjørn Ove.  

MOTTO: Vær med folk som er bedre enn deg selv, se hvordan de løser problemene og lytt til dem. Forsøk så å bli bedre enn dem.

MOTTO: Vær med folk som er bedre enn deg selv, se hvordan de løser problemene og lytt til dem. Forsøk så å bli bedre enn dem.

Løser alt hele døgnet

For ideen ble utviklet. Den store entreprenørbransjen i fylket hadde nemlig mange behov. Nå skulle han tilby reparasjon av alle typer tunge kjøretøy og kraner hele døgnet hele året. Samt et olje- og filterlager, og en del-butikk som skulle ha alt entreprenørene manglet.  

Det er nesten som når en bestiller en leiemorder

- Det har gått for fullt. Vi har ambulerende mekanikere i hele Finnmark. Jeg sender meg selv ut på de store oppdragene, fra Ålesund til Kirkenes. Vi løser problemene uten å skape nye. Det er nesten som når en bestiller en leiemorder. Du betaler gjerne litt ekstra for å bli kvitt problemet for godt, sier han og ler. 

Han ansetter folk som er flinkere enn seg selv, og vises selv igjen i arbeidstøy ute hos kunder. Enten det er på LNG-anlegget på Melkøya i Hammerfest eller hos mindre kunder. 

ARBEIDSJERN: Thomassen mener det er tre måter å tjene penger på. Hardt arbeid, flaks og kriminalitet. Selv har han gått for førstnevnte

ARBEIDSJERN: Thomassen mener det er tre måter å tjene penger på. Hardt arbeid, flaks og kriminalitet. Selv har han gått for førstnevnte

DN og det å være i skiten

- Som sjef nytter ikke å sitte i en hotellresepsjon og lese Dagens Næringsliv. Du må selv være i skiten, jobbe overtid, gå foran med et godt eksempel og ploge veien. Det funker i alle fall for meg.

Bjørn Ove Thomassen mener at du ikke trenger en IQ på 180 for å starte en bedrift. Har du en god ide og vil ofre alt, så gå for det - eller som han så direkte sier «just fucking do it». Han vil gi et signal til andre uten utdannelse som føler seg tråkket på. Dere kan få det til. Det kan likevel bli krevende. 

- Elsker du det du gjør, trenger du ikke yoga, meditasjon eller ferie. Roter du derimot vekk lykken i det du gjør, mister du gleden. Jeg var nødt til å ta et tak etter ti år med hardkjør. Jeg var blitt besatt av jobben, klarte ikke å være tilstede og var i mange år en zombie. 

DN: - Som sjef nytter ikke å sitte i en hotellresepsjon og lese Dagens Næringsliv. Du må selv være i skiten, jobbe overtid og gå foran med et godt eksempel, mener Thomassen.

DN: - Som sjef nytter ikke å sitte i en hotellresepsjon og lese Dagens Næringsliv. Du må selv være i skiten, jobbe overtid og gå foran med et godt eksempel, mener Thomassen.

Gammel-Erik og korset

Da et tilbud om oppkjøp kom sist år fra Team Verksted (eid av Nettbuss og NSB), sa han etter hvert ja til et salg. Nå er han daglig leder i bedriften han bygde opp med to tomme hender og etter hvert et lån fra DNB. Selv om det siste satt langt inne.

- Jeg er like redd gjeld som Gammel-Erik er redd korset. Fra vi var små, sa far at vi ikke skulle sløse penger på godter og bare sitte igjen med emballasje. Alt vi skulle kjøpe, burde ha en verdi. Jeg tok likevel lån da vi skulle bygge eget bygg, og jeg har alltid hatt et enestående forhold til DNB i Alta.

Det er ovenfra og ned-holdningen som må bort

Han er glad han kjempet mot alt og alle som ikke trodde på ham. Da Bjørn Ove nylig holdt foredrag om dette temaet på Næringslivsdagen i Alta, der DNB var medarrangør, fikk han mange tilbakemeldinger.

- Flere sa det ga motivasjon til å gå videre, enten på skolen eller til å satse på ideene sine. Mange har også takket meg for at dette endelig ble satt ord på i det offentlige rom. 

Han angret bare på én ting han ikke fikk godt nok frem for ledere og gründere i byens næringsliv.

- Vi trenger selvsagt de med høyere utdannelse også. Jeg ser opp til dem, lytter og får hjelp fra andre som kan mer enn meg. Det er ovenfra og ned-holdningen som må bort. Det sies at kunnskap er makt, men den trenger ikke nødvendigvis komme fra skolegang. Alle har noe å gi.

BANJO: Nå som selskapet er solgt og Thomassen «bare» er daglig leder, har han fått seg en ny hobby.

BANJO: Nå som selskapet er solgt og Thomassen «bare» er daglig leder, har han fått seg en ny hobby.

Kan kjøpe Ferrari

I dag reiser han fremdeles land og strand for å hjelpe, og til nå har det ikke vært en maskin som ikke har kommet ut på veien igjen. Selv har han bare eid én bil i hele sitt liv, men nå er den gamle Audi 80-en parkert for godt. Firmabilen får ham fra A til Å.

- Det er så mange flotte biler her i Alta, at jeg ikke begriper hvordan folk har råd til det. Noen har det vel heller ikke, men vil bare imponere. Det er nok for meg å vite at jeg kan kjøpe meg bilen jeg ønsker, om så en Ferrari - men jeg trenger den ikke. Sløser du blir du fattig til slutt, og jeg vet hvor hardt jeg har jobbet for de pengene.

PS: Litt unner han seg likevel. På kontoret står en banjo sirlig plassert. 

- Banjolyden er det fineste jeg vet. Med mer fritid, er planen å forbedre spillingen!

MISTER FIX-IT: Hjullastere, krokbil, lastebiler, scootere – så lenge det har motor, kan det fikses på verkstedet i Alta eller ute hos kundene.

MISTER FIX-IT: Hjullastere, krokbil, lastebiler, scootere – så lenge det har motor, kan det fikses på verkstedet i Alta eller ute hos kundene.

Alf Ove Hansen
Gaselle løp fra åpent landskap til cellekontor

SmartDok ville ikke ha omgivelser som var svarte, hvite eller grå. Økt trivsel gir økt lønnsomhet, mener gründer Bjørn Tore Hagberg, som kun satte ned foten én gang.

- Da fargedesigneren Dagny Thurmann-Moe fra Oslo skulle holde en tale, tenkte jeg at dette var en god anledning til å heller sjekke e-posten enn å høre etter, sier gründer Bjørn Tore Hagberg.

- Da fargedesigneren Dagny Thurmann-Moe fra Oslo skulle holde en tale, tenkte jeg at dette var en god anledning til å heller sjekke e-posten enn å høre etter, sier gründer Bjørn Tore Hagberg.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for DNB Nyheter


NY DESIGN: Arkitekt Bente Mannsverk og fargedesigner Dagny Thurmann-Moe har forvandlet det gamle bankbygget på innsiden. Alt er tilrettelagt for at de ansatte skal trives.

NY DESIGN: Arkitekt Bente Mannsverk og fargedesigner Dagny Thurmann-Moe har forvandlet det gamle bankbygget på innsiden. Alt er tilrettelagt for at de ansatte skal trives.

SmartDok-sjefen Bjørn Tore Hagberg ler litt av seg selv, der han satt i salen under den årlige LINK-konferansen i Alta. For knapt to år senere har nemlig de to avsluttet et samarbeid som påvirker arbeidshverdagen til ham og ansatte.

Vi må male!

- Jeg trodde det skulle være snakk om årets farger … blablabla, men hun fanget interessen min med bilder av ett rom med to ulike fargevalg. «Hvor vil du være?», spurte hun og svaret var jo ikke i det svart/grå/hvite rommet. Da jeg kom tilbake til kontorene vi da leide, var min første tanke: Vi må male!

Det ble litt utsatt, for bedriften vokste. SmartDok har hatt en eventyrlig reise. De startet som en idé hos sivilingeniøren og IT-utdannede Bjørn Tore Hagberg (47) på hans enmannskontor: Hvordan fjerne papirarbeid fra byggebransjen, og sørge for at lønn, timer med mer kan registreres på mobil.

IT-HILSEN:    For deg som ikke umiddelbart kjenner til det binære tallsystemet. «Velkommen til SmartDok», står det her.

IT-HILSEN: For deg som ikke umiddelbart kjenner til det binære tallsystemet. «Velkommen til SmartDok», står det her.

SmartDok + Steve Jobs

Er det noe nytt, tenker du kanskje? Det var det i 2005… For det var ikke før i 2007 Apple lanserte iPhone. Resten er historie – for begge parter. Bedriften har vokst i antall ansatte, kunder og omsetning, blitt Gaselle-bedrift og nylig en del av Visma. Lokalkontor i Oslo og Stockholm har også kommet til.

Det er én hovedgrunn til at åpent landskap er populært

Tilbake til Alta. De vokste seg altså ut av lokalene de hadde, men det var ikke enkelt å finne noe som passet.

- Vi har lenge vært på utkikk etter et bygg som vi kan utforme etter våre behov. Dette gamle bankbygget var perfekt, 800 kvadratmeter med parkering, kjeller og i god teknisk stand. Oppussingen begynte sist år, og jeg visste at fargedesigner Dagny måtte med på laget.

LAKSEROSA:    De lakserosa veggene i møterommet var ikke en favoritt i starten, men det har endret seg. Fargenavnet passer godt, da Hagberg er laksefisker. Derfor er det også et stort bilde av Altaelva på veggen. Så vet alle hvem de snakker med på videokonferanser.

LAKSEROSA: De lakserosa veggene i møterommet var ikke en favoritt i starten, men det har endret seg. Fargenavnet passer godt, da Hagberg er laksefisker. Derfor er det også et stort bilde av Altaelva på veggen. Så vet alle hvem de snakker med på videokonferanser.

Fritt valg for Farge-Dagny

Med hennes bakgrunn innen pedagogikk, sosiologi og informatikk og ti år i IT-bransjen, var det en god kombo for IT-bedriften SmartDok.

Jeg ga henne frie tøyler. Det var litt som lammet som går til slakteren. Du vet jo ikke helt hva du går til. Jeg må innrømme at det i perioder var litt vondt.

. For det er jo vanskelig å se en farge isolert på en skjerm, et gulv eller en vegg. Jeg bestemte meg for å ikke pirke på noe, og stole på henne som fagperson.

Han kjøpte også argumentene hennes, og mente de var logiske. Vi kommer jo fra naturen. Så det er jo naturlig å gå på noe som er grønt. Mennesker trives jo på gress. Alle som kommer inn, må forresten ha på seg fotposer eller låne gule Crocs. Gult er SmartDoks logofarge, så det valget var enkelt. Det er ellers brukt lyse farger på kontorene, men pultene er ikke hvite.

- Det hvite reflekterer lyset, og gjør det vondt å se på pulten. Det er skjermen som skal ha fokus. Derfor ble alle pultene malt i en mer lys, treaktig farge.

I tråd med å bringe naturen inn, ga fargevalget på himlingen seg selv.

- Vi valgte å gå for en åpen himling, det gir mer høyde og luft. Det ble bestemt å spraye taket gult. Det representerer sol og logofargen, forklarer Bjørn Tore Hagberg.

GULT TAK, GRØNT GULV:    Naturen er kommet inn i IT-bedriften Smartdok. Solgult tak og gressgrønt gulv, som innbyr til et spark på ballen.

GULT TAK, GRØNT GULV: Naturen er kommet inn i IT-bedriften Smartdok. Solgult tak og gressgrønt gulv, som innbyr til et spark på ballen.

Ro foran landskap

En annen ting som mange legger merke til, er at SmartDok ikke har åpent landskap. I begge etasjene er det cellekontorer, med utsikt til et åpent rom i midten. Her er det satt opp stoler og bord for uformelle pauser.

- Det er én hovedgrunn til at åpent landskap er populært, og det er fordi en sparer penger. Jeg tror derimot det er viktigere at de ansatte får arbeidsro. Alle ønsket cellekontor. Noen er mye i telefonen med salg eller support, andre konsentrerer seg om programmering og er dypt inne i koder. De tusenlappene du bruker ekstra på innredning, tjener du igjen på sikt.

Folk skal ha det sosialt på jobb, og møtes minimum én gang om dagen.

For selv om denne artikkelen har handlet om farger og innredning, handler SmartDok selvsagt først og fremst om å jobbe og tjene penger. SmartDok har i dag en av Skandinavias mest brukte skybaserte bransjeløsninger i byggenæringen, fra moduler som gir kontroll på alt fra vareforbruk og verktøyoversikt til dokumentasjon i form av bilder og sjekklister.

De 60.000 kundene er foreløpig i fire land. Dette skal økes enda mer, og det skal skje at de ansatte har et trivelig arbeidsmiljø.

SmartDok08.jpg

Ingen lunsj ved pulten

Basistanken er at SmartDok skal være mer enn en arbeidsplass.

Det gjenspeiler seg også i rommene utenfor kontorene. Kjelleren er øvingsrom til husbandet, et biljardbord er på vei og dart skal på veggen. Kantinen og det største møterommet er vegg i vegg, slik at de lett kan ha sosiale eventer og lage mat selv.

- Egen kantine er viktig. Folk skal ha det sosialt på jobb, og møtes minimum én gang om dagen. Det er ikke noe mer stusselig enn å spise alene ved datamaskinen!

Har du et litt sykt barn eller det er planleggingsdag, er det ikke noe problem å ta med arvingen på jobb. Det kreative rommet dedikert de små er nemlig like populært blant de voksne.

- Da jeg hadde små barn, var det ikke uvanlig at en av dem hang rundt pulten min og syntes det var bare sånn passelig artig. Derfor har vi nå et rom med tv, sofa, tegnesaker og spillkonsoller.

SmartDok05.jpg

Sa nei én gang

De ansatte er også tatt godt vare på. Det er et eget HMS-rom med stresslesser hvor en kan lese faglitteratur eller bare slappe av. Alt trenger ikke gjøres ved pulten.

– Her har vi også medarbeidersamtaler. Jeg mener at disse ikke skal tas på sjefens kontor, men på nøytral grunn.

– Her har vi også medarbeidersamtaler. Jeg mener at disse ikke skal tas på sjefens kontor, men på nøytral grunn.

Bjørn Tore Hagberg er fornøyd både med arkitekt Bente Mannsverk og Dagny Thurmann-Moes valg. Han satte bare foten ned én gang.

- Fargedesigneren foreslo en del ting som var kult, men når du skal ha en stort antall møbler må prisen være fornuftig. Det var en del ting som var foreslått som rett og slett ble for dyrt.

Både farger, møbler og romvalg har uansett gitt Bjørn Tore Hagberg og SmartDok ansatte som trives – og dermed kan bidra til å øke lønnsomheten.

- Vi har faktisk hatt ansatte som synes det er så kjekt på jobb, at de kommer innom på en lørdag!

SmartDok06.jpg

Bjørn Tore Hagberg har god plass til overskudd i det gamle bankbygget.

Historie: Startet i 2005 som Ascella, ble Smartdok i 2015, Visma ble majoritetseier i 2018 og bedriften ble da Vismas skybaserte programvareløsning for bygg- og anleggsbransjen.

Ansatte: 35 ansatte. Hovedkontor i Alta, samt i Oslo og Stockholm.

Kunder: 60.000 brukere (mars 2019)

Mål: Å være en pådriver i digitaliseringen av byggebransjen. Med økende myndighetskrav for å forhindre ulovlig arbeidskraft, fremme sikkerhet på jobb, samt en økt etterspørsel etter mobile løsninger, har behovet for skybaserte løsninger blitt stadig viktigere.

PINK FLOYD:       SmartDok har eget husband, og Bjørn Tore Hagberg er med. Gitarhelten? David Gilmour.

PINK FLOYD: SmartDok har eget husband, og Bjørn Tore Hagberg er med. Gitarhelten? David Gilmour.

Alf Ove Hansen
Frontkvinnen
_E7I1004n.jpg

Anne Risten Gaino Sara har hatt en tøff reise, men et bryllup, reinkappkjøring og en Esso-reklame endret livet hennes.


Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Blikk


- Da læreren hadde seksualundervisning og snakket om lesbiske, så alle på meg og tenkte «ja, det er det hun er». Jeg visst med én gang at nå ville alt endre seg. 

Anne Risten Gaino Sara sitter i hjørnet av den blågrå sofaen. Utenfor har vinteren et godt grep om vei og fjell i Alta. Det er unger, hunder og familiebesøk. Ut av ovnen kommer nystekte brød. Alt ser ut som en vanlig lørdag i en vanlig familie. Det både er det og er det ikke. For veien hit har vært lang. Hun har alltid følt seg annerledes enn de andre jentene, og trivdes best med gutter. Den dag i dag, er de nærmeste vennene menn.

Skjulte følelser

- Som barn var vi en hel vennegjeng som alltid hang sammen. Etter den dagen var det som vi aldri hadde kjent hverandre. Det var en tøff opplevelse, og jeg følte meg veldig alene. Selv min beste venninne sluttet å være med meg.

- Du hadde ingen å snakke med - helsesøster, lærere, familie?

- Ingen. Det var et helvete. Jeg var helt på randen. Det var bare meg og tankene mine. Dette var på midten av 1990-tallet, og ikke som i dag da du kan google deg til alt. I samiske familier snakker vi heller ikke om følelser. Vi snakker generelt ikke mye om personlige ting. Samholdet er sterkt, men mye er privat.

sara03.jpg

Bygda sladret

Anne vokste opp i Kautokeino. Der er 90 prosent av de 3000 innbyggerne samiske og nesten alle er involvert i reindrifta. De er kjent for å være økonomiske med ord. Er en uenig i noe, ties det. Det snakkes heller ikke om sykdom, følelser og seksualitet innad i familiene. Men bygdesladderen nådde frem til Annes foreldre. 

- Jeg fikk ikke fortelle historien min selv. Da de konfronterte meg med ryktene, var jeg ikke klar til å snakke om det. Jeg møtte heller ingen forståelse. Det var vanskelig å snakke om hva jeg følte. Ingen av oss hadde trening i det. Det er ikke det at det samiske miljøet nødvendigvis er imot homofili, det er bare ikke et tema. Etter hvert aksepterte de hvem jeg var, men var bekymret for fremtiden min.

Uvelkommen i kirka

Det er to ting i den samiske kulturen som står sterkt. Det er konfirmasjon og bryllup. Begge forbundet med store fester, fine kofter og sølv, tradisjoner og ritualer. Annes mor var vokst opp med en streng læstadianisme. Selv førte hun videre en kristen tro uten de mest ekstreme delene. Å bli konfirmert eller ikke, var uansett aldri et tema.

- Det ble ekstra tungt når jeg skulle konfirmeres. I undervisningen ble det gjort klart at homofili var synd. Å komme ut av skapet, ødela mitt syn på kristendommen.

Jeg føler meg ikke velkommen i menigheten, og kjenner på at jeg er uønsket. 

Helt fra hun nærmest lå i vuggen, har naturen alltid betydd mye for Anne. Hun hadde ikke klart seg uten, da som nå. Hun var med bestefaren på elgjakt fra hun var liten, en tradisjon hun nå viderefører til egne barn. Både 3-åringen og han på 7 måneder har allerede vært med på felling av skogens konge. 

sara04.jpg

Samisk, ikke norsk

- Foreldrene mine er lærere, men solgte også skutere og ATV-er. Jeg har alltid hatt skuter, og elsker fart. Jeg var generelt en aktiv unge, og var ute hele året. Spilte fotball, akte, sto snowboard og gikk langrenn. Faktisk var jeg et talent der. Familien min holdt i tillegg på med reinkappkjøring, som flere generasjoner før dem igjen.

Hennes identitet er derfor sterkt knyttet til natur og rein. Å være i det norske storsamfunnet er ikke noe hun har et problem med, men Anne har ingen norsk identitet. Hverken 17.mai eller 6.februar er dager som betyr noe annet enn en nasjonalsang og flaggheising. 

- Hva er min samiske identitet? Det var et vanskelig spørsmål. Det er nok reinen som best kan forklare min samiske identitet. Jeg har alltid hatt stor dragning mot rein. Jeg er utdannet ingeniør, men har aldri drømt om å bli det. Målet er å leve av rein! 

Nå kan 30-åringen tjene litt på det, men må fremdeles beholde saksbehandlerjobben i Alta kommune. I reinkappkjøring får hun kombinert kjærligheten til rein, konkurranseinstinktet, fartsgleden og dyktigheten til å stå på ski. I tillegg er Anne en av få, trolig den eneste norske, kvinnelige reintemmeren. For det er ikke bare å ta en rein og få den til å springe fort. 

_E7I1327n.jpg

60 kilo mot 150 

- Det sitter mellom ørene på reinen om den vil konkurrere eller ei. Du kan finne en rein som er rask, men likevel lat - og da klarer ingen å få den til å trene.

Det tar noen måneder å få en rein til å bli kappkjører, som kan løpe opptil 60 km/t. Hver dag må de 150 kilo tunge løpsmaskinene håndteres. Anne tar skuteren og kjører med reinen i Stilla, ikke langt fra der hun bor.

- De kan være spinnville, så du må ikke være redd for å bli gul og blå. Når jeg med mine 60 kilo skal få kontroll på dem, må du ikke være redd. For de kan springe deg ned. Musklene de får, er store. Heldigvis har jeg til dags dato ikke knekt et eneste bein i kroppen!

Den siste tiden har treningen ligget brakk. Syke barn og en bil til reperasjon har sørget for det. Det har gjort at hun i år ikke kom med til NM i reinkappkjøring i Tromsø. I Norge er ikke reinkappkjøring stort, men i Finland kan det stille 250 rein på ett løp. Anne har vunnet det som er i Norge. I Finlands største konkurranse har hun flere ganger kommet på andreplass.

- Kongeløpet skal jeg en gang vinne! 2.plass er ikke godt nok. 

_E7I1406n.jpg

Esso-filmen gikk til hjertet

Anne har flere ganger stilt opp i media for å snakke både om legning og reinkappkjøring. Det oppfanget også en britiske researcher, som skulle finne en god historie for en Esso-reklame fra Arktis. De tok kontakt, og ville gjerne formidle hennes historie som lesbisk same og reinkusk i et mannsdominert miljø. 

Hun var ikke i tvil om at hun ville si ja. Reinkappkjøring ligger i hennes DNA. Selv i 30 minus, koser hun seg ute. Det er en del av blodet hennes og hvem hun er. 

- Da jeg viste filmen til venner og kolleger, var det mange som fikk tårer i øynene og en sa « Jeg ble bedre kjent med deg gjennom denne lille reklamefilmen, enn jeg har klart på to år»!

Selv har hun også felt noen tårer. For da de skulle legge på stemmen hennes på filmen etterpå, ble det en nær samtale mellom Anne og to av produsentene på et hotellrom. De spurte og gravde seg helt ned i oppveksten hennes. Det ble nesten en psykologtime.  

- Det endte med at vi gråt alle sammen. Jeg kjente at denne filmen var en av to hendelser som satte et punktum for en veldig lang reise.

_E7I1286n.jpg

Skal vi gifte oss? 

For den andre store hendelsen som har ledet frem til enebolig-livet i Alta, heter nemlig Ailin Therese. Blikkene deres møttes skikkelig på en fest i Kautokeino da de var 18 og 21. Anne la særlig merke til de spesielle øynene hennes. Fem år senere satt de foran tv-en i Alta og sa til hverandre «Skal vi ikke gifte oss»?  Det ble en spesiell og vakker seremoni, selv om den ikke foregikk på tradisjonelt vis med prosesjon fra kirke til festlokale i Kautokeino.

- Jeg var full av mange slags følelser før vi kom til Tingretten i Alta. Jeg kjente på at vi var det første samiske, lesbiske paret som skulle gifte seg. At jeg skulle gifte meg. Jeg så på alle vennene og familiene våre som kom, pyntet i det fineste de hadde. Det var i det øyeblikket jeg fullt og helt aksepterte hvem og hva jeg er. Det var den beste dagen i mitt liv. Jeg bruker å si til Ailin at jeg gjerne skulle gjerne giftet meg flere ganger!

Fra hun var tenåring, har Anne Risten Gaino Sara drømt om kone, barn og villa. Hun trodde aldri det ville skje, men nå har hun Ailin Therese samt to barn, to hunder og fire reinsdyr.

Fra hun var tenåring, har Anne Risten Gaino Sara drømt om kone, barn og villa. Hun trodde aldri det ville skje, men nå har hun Ailin Therese samt to barn, to hunder og fire reinsdyr.

Viktig forbilde

Anne har blitt en frontfigur for lesbiske samer. Det var ikke noe hun ville bli, men etter hvert har hun innsett at det er viktig at noen brøyter veien. For det gjorde ingen for henne. 

- For noen år siden tok Kautokeino kommune kontakt, og ville ha meg til å ha skoleforedrag. Det har jeg sagt ja til og vil fortsette med. Jeg har snakket både på ungdomsskoler og videregående. Hadde noen holdt et slikt foredrag for meg, vet jeg at det hadde betydd mye. 

Flere har tatt kontakt med henne etter besøkene. Én snakker hun nå jevnlig med. Slik at personen skal vite at det alltid er noen der for henne. 

- Mitt viktigste budskap er at selv om det der og da ser mørkt ut -  at det er så ille at du ikke har lyst til å være her mer - så hold ut. Det vil snu. Jeg er et kroneksempel på det.

Mini-Pride i Alta

Noe går frem, noe står stille i homokampen i Finnmark. FRI og Skeiv Ungdom har for eksempel ikke lokallag i fylket. Men Sametinget har fått sine første åpne homofile representanter, og unge samer er blitt litt flinkere til å åpne seg. 

- Jeg håper at Sametinget kan være med å bidra til at det snakkes enda mer om homofili. Kanskje kan det være én dag i året som er viet til det? Så kan kanskje flere engasjere seg også. For dette gjelder mange. Her i Alta er vi flere lesbiske som møtes, og vi arrangerer også vårt eget lille Pride. Det er bare åtte stykker som samles et sted, men det er en start.

Det var en helt spesiell dag da Anne Risten Gaino Sara giftet seg med Ailin Therese. - Det var i det øyeblikket jeg fullt og helt aksepterte hvem og hva jeg er!

Det var en helt spesiell dag da Anne Risten Gaino Sara giftet seg med Ailin Therese. - Det var i det øyeblikket jeg fullt og helt aksepterte hvem og hva jeg er!

Anne Risten Gaino Sara tar imot en litt febersyk Áile Sofie, som vil ha kos av eadni, som er samisk for mamma og noe som betyr mye for Anne å høre. Ailin Therese er oppvokst med norsk, så henne kaller barna mamma. Svigermor lufter den ene av to elghunder, mens søskenbarn og kone gjør seg klare for en bytur. 

Alaska neste 

- Det har vært en lang vei til der jeg er nå. Jeg har alltid drømt om A4-livet, og nå er jeg er der med kone, to barn, to hunder og fire rein. Det trodde jeg ikke var mulig som tenåring i Kautokeino.

Men ikke la deg lure. For helt A4 vil hun nok aldri bli. Den store drømmen ligger nemlig langt utenfor eneboligen. 

- Jeg vil gjerne bo lenge på fjellet, og drømmen er et år i Alaska. Men kona liker å ha det komfortabelt, med vann i springen og strøm. Så foreløpig er svaret derfra: «Nei takk, en uke på fjellet rekker!»

PS: Bestevenninnen fra barneskolen så Anne på NRK Sapmi for tre år siden. Etter programmet sendte hun et brev og ba om unnskyldning. 

ANNE RISTEN SARA GAINO

Født: 1988 i Kautokeino.

Bor: Alta.

Sivil status: Gift med Ailin Therese, to barn Áile Sofie (3) og Lásse Matheo (7mnd), to hunder og fire reinsdyr.

Utdanning: Ingeniør.

Jobb: Reintemmer, reinkappkjører og kommunal saksbehandler.

Aktuell: En av Norges beste reinkappkjørere, frontkvinne i Esso-reklame.

SAMEKNIV:  - Å gå ut uten kniv, er som å forlate huset uten truse.

SAMEKNIV: - Å gå ut uten kniv, er som å forlate huset uten truse.

Alf Ove Hansen
Har ikke samvittighet til å være kristen

Faksimile Fri Tanke

 

Olav Sara Nikkinen har mange identiteter. Som samisk, norsk og humanetiker i Karasjok, møtes han av både fordommer og nysgjerrighet.

 

Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Fri Tanke 


KARASJOK 

- Kom inn! Jeg vet dere vil ta bilder før lyset forsvinner, men først kaffe! 

Kaffe er helt klart en viktig del av identiteten til både nordmenn og samer. Det gjelder også for Olav Sara Nikkinen, som er begge deler. Den nytes enten som bålkaffe ute i naturen, eller som pulverkaffe inne på kjøkkenet. 

Ekstase på møter

Identitet er nemlig både små og store ting. Olav har mange biter i sitt puslespill. Han ble født og døpt hjemme i Karasjok. Yngst i en søskenflokk på 8, oppvokst med læstadianismen før han forlot Finnmark som 18-åring og var borte i 33 år. Hjem kom han med nytt syn både på religion og eget liv. 

- Moren min kom fra en reindriftsfamilie og var den som tok læstadianismen mest til seg. Faren min kom fra en bondefamilie, og hadde et blandet forhold til troen. De dro ofte sammen på bedehusmøter, og vi barna var med. Øyeblikkene der de kom i ekstase, sprang vi ut for å leke. Det var et syn som gjorde et voldsomt inntrykk, forteller Olav.

_E7I0135n.jpg

Tok vare på språket

Presten og botanikeren Lars Levi Læstadius brakte med seg en streng form for kristendom fra Sverige. Vekkelsesbevegelsen hans påvirket mange, og fremdeles har retningen sterke tilhengere spesielt i nord. En regner med at bevegelsen har rundt 50.000 tilhengere. De avstår fra alkohol, kortspill, kino, teater, dans, popmusikk og uteliv. Kvinner har langt hår og går helst i skjørt. Hjem og forsamlingslokaler er enkelt innredet. De læstadianske forsamlingene ledes av menn som velges ut fra personlige egenskaper, lederevner og hvordan de lever. Kvinnene kan komme med et vitnesbyrd under samlingene, men de kan ikke lede møter eller holde preken.

- Det mest positive jeg kan si om den varianten av kristendommen, er at den tok vare på det samiske språket og verdsatte det. På møtene var det alltid tolking til samisk. Språket er en viktig egenart, og betyr mye for identiteten, sier Olav og heller vann i kaffekoppene våre. 

Fortrengte kulturen

Det som mindre bra, var at samenes egen sjamanistiske tro og kultur ble satt til sides. 

- Runebommen skulle ikke brukes. Joik var forbudt og ansett som en synd. Det er  fremdeles joikeforbud i Karasjok kirke og flere andre i dag. For meg har joiken alltid vært en viktig del av min identitet. Det var den også for min mor, som der trosset sin egen tro. Hun sang salmer, men joiket også og videreførte den delen til meg, forteller Olav. 

Å skulle sjonglere flere identiteter, var altså også noe hans mor gjorde. Hun måtte leve det i skjul. Det gjorde ikke hennes yngste sønn. For Olav har det alltid vært naturlig å være både norsk og samisk. Han flyttet fra Karasjok til Hammerfest for å gå på videregående, og som 18-åring dro han til Vestlandet. Der fikk han familie og slo rot.

En runebomme her brukt som dekorasjon i en taklampe.

- Jeg er nok blitt mer farget av en norsk kultur enn av den samiske. Men min samiske identitet er likevel sterk. Da jeg gikk på barneskolen, fikk vi ikke lov å snakke samisk. Hjemme gjorde vi det. Så for meg innebærer det å være samisk først og fremst språket, joiken og kofta. Det er en lang kulturarv, som jeg er en del av og som jeg også skal viderebringe. Kulturen forteller hvem vi er, og hvor vi kommer fra og sterkt knyttet til ideniteten min.

Spesielt joiken er viktig får Olav å forklare den sterke betydningen av. 

- Det er noe jeg gjenkjenner fra vuggen av, og som som er nedsunket i min forståelse av den samiske kulturen.

Joiken er knyttet til mennesker, natur og dyr i naturen. I en joik presenterer du et annet menneske, karakteren det har. Det blir veldig personlig, og rører noe i følelseslivet til alle som vet hva joik handler om.
— Olav Sara Nikkinen
SAMISK:  Klær er en viktig del av Olav Sara Nikkinens samiske identitet. En type mannslue er stjernelua. Kofta er en arbeidskofte, og ikke like bundet av regler som de stedsbundne festkoftene.

SAMISK: Klær er en viktig del av Olav Sara Nikkinens samiske identitet. En type mannslue er stjernelua. Kofta er en arbeidskofte, og ikke like bundet av regler som de stedsbundne festkoftene.

NORSK:  For Olav Sara Nikkinen har det alltid vært naturlig å være både norsk og samisk, men opplever han er blitt mer farget av norsk enn samisk kultur.

NORSK: For Olav Sara Nikkinen har det alltid vært naturlig å være både norsk og samisk, men opplever han er blitt mer farget av norsk enn samisk kultur.

Født samisk

Han tror det er vanskelig å bli en del av den samiske kulturen uten å ha blitt født inn i den.

- For å være med i Sametingets manntall, holder det at du skal føle deg som samisk. Jeg tror at du må ha samiske foreldre, dersom du skal føle det. Det har med språk, levesett og tenkemåte å gjøre. Jeg tror det er få nordmenn som ville klart å identifisere seg som samisk. 

- Hva tenker du om folk som er vokst opp uten samisk identitet, men som kommer fra samisk slekt og får vite det sent i livet. Er det mulig for dem i voksen alder å finne tilbake til det samiske?

- Det tror jeg, men de har mistet veldig mye. Fornorskningen har gjort at deres besteforeldre og oldeforeldre gjerne ikke snakket samisk. Og språket er en slik jeg ser det, en nøkkel til å knekke kodene på. I samisk er det for eksempel egne måter å knytte ord og begreper sammen på. Det å kode språket, og ikke minst forstå joikens rytme og form er viktig. Når det er sagt, er det mange måter å vise identiteten på for de som ikke kan samisk. Jeg var på en konferanse nylig der mange unge, som hadde hatt samiske besteforeldre og ikke selv snakket språket, viste ideniteten ved å bære kofte. Det er det enkleste identitetsmerket, og en fin vei å starte. 

Sametinget i Karasjok.

Sametinget i Karasjok.

Feirer 17.mai og 6.februar

Å være både norsk og samisk har han selv aldri hatt problemer med.

- Jeg har ikke følt noe konflikt med tanke på det. Jeg feirer både norske 17.mai og samiske 6.februar. Jeg er både norsk og samisk. De eneste gangene jeg har fått negative tilbakemeldinger, er fra nordmenn i Finnmark som slenger litt med leppa.

Også da han bodde på Vestlandet, holdt han fast i sine røtter. Mange var positivt nysgjerrige på hans samiske bakgrunn. På 1970-tallet i Ulsteinvik brukte han festkofta på 17.mai og fikk bare gode tilbakemeldinger. Her begynte også tanken om å ta et eget valg om livssyn. 

- Jeg var påtvunget læstadianismen, og den føltes ikke som en naturlig del av meg. At den var med på å fortrenge deler av den samiske kulturen som joiking, var ikke bra. Valget om eget livssyn i voksen alder vokste seg gradvis frem, og det første standpunktet tok jeg i 1974. Abortsaken gjorde at jeg meldte meg ut av Statskirken. For meg er det da som nå viktig at kvinner har retten til sin egen kropp. Det var grunnlaget for min refleksjon.

Dårlig samvittighet

Olav har satt frem kjeks og småkaker, kjøpt i Finland, 2 kilometer fra huset hans. I Karasjok er det mange ulike kulturer som møtes, både kvensk, finsk, samisk og norsk. Humanetikere har ikke hatt en sterk posisjon i bygda med sine 3000 innbyggere. Heller ikke hos Olav var det et åpenbart valg.

- Etter at jeg meldte meg ut, levde jeg i sus og dus uten tilknytning til livssyn. Da jeg fikk mitt første barn, begynte jeg å reflektere mer over hva jeg hadde opplevd i barndommen og hva jeg selv tenkte. Skulle barnet døpes? Hva tenkte jeg egentlig om livssyn? Jeg så etter hvert en annonse for Human-Etisk Forbund, og tenkte at dette passet i forhold til min egen samvittighet. 

- Var du plaget av dårlig samvittighet? 
- Ja, helt siden jeg ble konfirmert og stadfestet dåpen har jeg hatt dårlig samvittighet. Jeg løy til presten, og det føltes ikke bra. Det har plaget meg i mange, mange år uten at jeg helt har kunnet sette fingeren på det. Jo mer jeg reflekterte over det, jo mer visste jeg at det var feil.

Da han vokste opp, fortalte ingen om alternativene. Da han fikk se oppveksten på avstand, og så alt presset han og andre ble utsatt for, satte det i gang en prosess. 

Skuffet familie

- De humanistiske holdningene, der mennesket og relasjoner er i sentrum, fascinerte meg. For meg ble det viktig å ha et fritt valg. Derfor nektet jeg også militæret, med begrunnelsen at jeg ikke kunne skyte slekt på finsk side. For meg handlet alt om å ha en god samvittighet.

I det samiske miljøet står familien sterkt. Alt løses internt. I Karasjok er du regnet som familie til og med fjerde ledd, i Kautokeino til det 19.leddet. Foreldrene  og deler av søskenflokken var veldig skuffet over at han meldte seg ut av statskirken.
-De var opptatt av at «humanister, det har vi aldri hatt i familien». Mange syntes det var trasig, og for min ene bror som er pinsevenn var det en voldsom belastning.

Det er blitt en distanse mellom de 5 gjenlevende søsknene på grunn av livssynsvalg. At han stoler mer på forskning enn kirkelig handlinger, har gjort noe med forholdet. 

- Hvordan de ville reagere, var en del av refleksjonen i forkant. Da jeg tok bestemmelsen, var det en befrielse. Jeg bruker det bibelske sitatet «Mennesket har det frie valget» til familien min, men får til svar at «Det gjelder å tro på Jesus». Dersom folk velger den kirkelige handlingen og kristne, er det deres valg ut fra egen samvittighet. Jeg selv har det godt med å være humanist.

FANT SIN EGEN VEI:  I oppveksten i Karasjok var ikke livssyn et valg. Da han ble voksen, fulgte han sin egen samvittighet og brøt med familiens tro.

FANT SIN EGEN VEI: I oppveksten i Karasjok var ikke livssyn et valg. Da han ble voksen, fulgte han sin egen samvittighet og brøt med familiens tro.

Hånet som vigsler

På Vestlandet var Olav fylkesleder i forbundet i Førde og landsstyremedlem for Sogn og Fjordane. I 2003 flyttet han til Finnmark, og ble offentlig godkjent vigsler. Det fikk en veldig blandet mottakelse.

- Kirkelig folk i bygda lurte på om jeg var litt prest, det var sagt både med skepsis og humor. Noen ville også trykke meg ned og hånte meg; «Nå, så den hedningen er blitt prest også». Jeg bruker ikke tid på folk som er morsom på min bekostning. Jeg forklarer om ekteskapslovgivningen, og så stopper det der. 

For Olav er en sjelden svale. Veldig få samer er medlemmer og aktive i Human-Etisk Forbund. Det er heller ikke vanlig å velge humanistisk konfirmasjon. Kristendommen står fortsatt sterkt i deler av de samiske miljøene. Det gjør i alle fall tradisjonene, som konfirmasjon og giftemål. Det er mange ritualer forbundet med det, og å gå utenfor familiens ønske krever mot og styrke. 

MOTSETNINGER:  Sametinget fra 1989 (øverst til venstre) og Karasjok gamle kirke fra 1809 er begge viktige for identiteten til bygda, og skaper motsetninger. Det er for eksempel ikke lov å joike i den nye kirken, som ligger på andre siden av broen. Det gjelder også flere andre kirker i Finnmark.

MOTSETNINGER: Sametinget fra 1989 (øverst til venstre) og Karasjok gamle kirke fra 1809 er begge viktige for identiteten til bygda, og skaper motsetninger. Det er for eksempel ikke lov å joike i den nye kirken, som ligger på andre siden av broen. Det gjelder også flere andre kirker i Finnmark.

Tradisjonsrike bryllup

- Når det er bryllup i Karasjok eller Kautokeino, er det blant annet en lang prosesjon til kirken. Det kan selvsagt også vi i Human-Etisk Forbund arrangere. Det er det ikke alle som vet. Jeg har hatt flere hos meg som lurer på hva det vil si å bli vigslet av meg, og flere søker mot alternativer. Til nå har det alltid endt med at den andre partneren vil ha det tradisjonelt. 

Olav har vigslet noen par i Finnmark og ett i Trøndelag, men ingen samer. Han gjør heller ikke mye aktivt for å fortelle om hva han kan tilby. 

- Vi skal jo ikke misjonere. Alle vet uansett hvem jeg er, og jeg merker at det er flere nå enn før som er nysgjerrige. Inntrykket mitt er at den strenge formen for læstadianisme og kristendom ikke like sterkt i Karasjok som før. Da er det annerledes i Alta og Lakselv. Noen retninger der er fremdeles veldig strikte, med egne menigheter som har hyppigere møter enn i Karasjok. For eksempel har de strengere kleskoder. Menn skal ikke ha slips. Kvinner skal ikke vise håret, og må gå med skaut eller lue. 

Kaffekoppene er tømt, og januarlyset begynner å vike. Gradestokken viser minus 26 grader. Olav tar på seg arbeidskofta og vinter-stjernelua. Det er på tide å hente mer ved. Flammer og bål er viktig del av samisk kultur. Å kunne tenne bål i kulde, regn og snø har reddet liv før som nå, og er en kunnskap som går i arv. 

Karasjok06.jpg

Alltid nabobråk

Olav er generelt lite i ro. Han sover bare 5 timer. Tiden bruker han som lærer på den samiske videregående skolen, lager samisk bruksgjenstander i smia si, er engasjert i politikk og tar seg lange turer med skuteren. Det vil si, når det er mulig. For når du lever som fastboende i Karasjok kan du ikke bruke naturen fritt hele tiden. En av konfliktene lokalt er mellom reindrifta og de fastboende. 

- Uansett hvor en bor i verden, er det vel alltid mest bråk mellom naboer? Vi har en lovgivning som ivaretar reindrifta. Det gjør at i deler av året kommer vi oss ikke opp på vidda i offentlige løyper på grunn av reinens beite. Hverken på ski eller skuter. Slik er det bare. Jeg kan forstå skuter, men ski….? 

For alle samer er ikke i reindrifta. Det er den mest vanlige myten Olav må svare på. Faktisk er bare rundt 3000 av de antatte 50.000 samene i Norge en del av den. 
- Felles for alle samer i Norge er at vi har et eget språk. Kulturen vår binder oss også sammen. Jeg vil skryte av reindrifta, hvor samisk er mer utviklet enn blant oss fastboende. Språket er viktig for identiteten. Jeg synes det er bra å favne om mindretallspråkene i Norge. Selv bruker jeg derfor både samisk og nynorsk.

Karasjok05.jpg

Olav bruker samiske klær i både hverdag og fest. Kofta er sterk som identitetssymbol, enten den er til bruk i fest eller han tar på seg en til hverdagsbruk.  

- Arbeidskofta har andre farger enn de tradisjonelle, og den bruker jeg til hverdags. Fargene og mønstret kan en påvirke selv, og være så personlig en vil. Det er en utvikling som jeg synes jeg er helt fint, og en del av valgfriheten jeg står for at vi skal ha.

Å være samisk, norsk og humanist er tre biter som alle har påvirket Olavs liv. 

- Opplevelsen i læstadianismen, å være uten livssyn for så et selvvalgt liv som humanist har vært en lang reise. Det har vært sterke motsetninger og påvirkninger fra alle kanter. Men alle opplevelsene har formet meg, og jeg trives nå godt som humanist! 

_E7I0174n.jpg

Her kan du lese hele utgaven av Fri Tanke-magasinet: https://fritanke.no/minside/pdf

Alf Ove Hansen
De beste rådene mot pollenallergi

Liker roser. Når folk pynter med bjørkeris, så får Tanja Elina hodepine og må gå hjem. Heldigvis tåler hun roser, og pynter med det både på bord og vegger. Faksimile AstmaAllergi 2/2019.

 

Tanja Elina Lund-Lyngmo har både eksem, pollenallergi og astma. Men bruker hun medisinene riktig kan plagene reduseres, derfor starter hun forebygging allerede mens det er snø på trærne.

 

Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for AstmaAllergi


«Herregud, det går ikke an. Det er vinter ute, du er bare hysterisk». 

- Niks! Med en gang det blir litt varme, så merker jeg pollenet fra trærne. Derfor starter jeg forebyggingen allerede i mars, sier Tanja Elina Lund-Lyngmo. 

Hun er også litt oppgitt over at pollenvarslingen tar målingene sine øst i Finnmark, 500 kilometer unna Alta i vest. 

Stoler ikke på pollenvarsel 

- Det viktigste er nå ikke å følge varsler, det er å kjenne etter i sin egen kropp. Du kjenner deg selv best. Men varslingene stemmer aldri for Alta. De sier nemlig at det ikke kommer pollen hit før i juni. Vi har innenlandsklima og varmere vær enn ved kysten, så ikke stol på den om du skal til fylkets største by, sier Tanja Elina og ler en trillende latter. 

Selv om temaet er alvorlig nok, er smilet aldri langt unna. I stua har hun utsikt mot hagen, der snøen nå dekker en stor grill og en lekehytte. Før var våren og sommeren favorittårstider. 

- Nå blir det å gå turer i fjellet eller dra på sjøen på de verste dagene. Høsten og vinteren er blitt tiden familien setter mest pris på. Jeg er ikke glad i regn, men friskheten i lufta etter et realt regnskyll i pollensesongen skal en ikke kimse av, forteller Tanja Elina. 

En vane å være syk. Plagene ligger i familien. Faren har hatt mild astma, moren eksem. Selv har Tanja Elina og sønnen Viljam Lysander på seks år både atopisk eksem, astma og pollenallergi. Datteren Katja Elina på fire har eksem og har pollenallergi. For Tanja Elina startet det først med eksem. Minner om kløe, stikking og lilla bad fra barndommen har festet seg godt. Pollenallergien tror hun egentlig alltid har vært der. 

- Det å være snørrete, litt allergisk og syk hele tiden ble en vane. Da jeg var seks, fikk jeg bronkitt og så astma. Jeg husker at jeg fikk det, hvesingen og hiving etter pusten. Jeg begynte å røyke da jeg var 13. Det hjalp jo ikke akkurat. Foreldrene mine var ikke blide... 

Felles genetiske trekk

Mange som har astma, har også pollenallergi. Flere har også atopisk eksem. Seksjonsoverlege Martin Sørensen er leder for Regionalt senter for astma, allergi og overfølsomhet (RAAO) ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø. Han har hørt mange slike historier og vet hvorfor det blir slik. 

- Atopiske sykdommer, som består av astma, allergi og eksem, henger sammen. De har mange felles, genetiske trekk. Personer som har én av disse, har mye større sjanse for å få de to andre. Det er også vanlig at flere i familien har en eller flere av disse sykdommene. 

_E7I1066.jpg

De som får full pakke, får gjerne ikke alle sykdommene på en gang, men de kommer i tur og orden og ofte i en bestemt rekkefølge. Dette fenomenet blir ofte kalt den atopiske marsjen. Det typiske er at barnet først får atopisk eksem i spedbarnsalder. Når det skal begynne å spise fast føde kommer matvareallergiene, det vanligste er egg, melk og hvete. Noen kan også reagere på allergener gjennom morsmelken. 

Først eksem, så astma

Deretter får barnet ofte astma når de starter i barnehagen. I denne alderen trigges astma først og fremst av forkjølelsesvirus. 

- Andre vanlige astmatriggere er kald luft og anstrengelser. Større barn og ungdom kan springe på seg et astmaanfall. Kombinasjonen av kald luft og anstrengelser er en vanlig astmatrigger og forekommer mest på vinteren. Det er jo også da det er størst sjanse for å bli smittet av et luftveisvirus. 

Det er derfor så mange barn og unge med astma har mest plager på vinteren og kan være helt friske på sommeren, sier Martin Sørensen. 

Etter hvert kommer luftveisallergiene som er allergi mot pollen, dyrehår, husstøvmidd og muggsopp. Vanligvis kommer dette i skolealder, men kan komme tidligere. Da får barna gjerne reaksjoner i nese og øyne, men de kan også reagere i nedre luftveier og få astmasymptomer. 

Mange har begge deler. Barn som har astma som forverres av pollen blir ikke bedre av sin astma på vår og sommer. I tillegg til infeksjoner, kald luft, anstrengelse og allergi vil mange astmatikere bli verre av irritanter i luft. Dette kan for eksempel være tobakksrøyk, eksos, veistøv eller parfyme. 

Martin Sørensen sier at har du først astma, har du større sjanse for senere å få pollenallergi og motsatt. Han kan ikke få sagt nok om hvor viktig det er å ta medisinene riktig. Mange bruker medisinene feil og får derfor mer plager enn om de hadde brukt riktige medisiner på riktig måte. 

Generelt sier overlegen det finnes tre prinsipper for behandling av allergi: 

1. Unngå det du er allergisk for. Det er jo lett hvis du kun er allergisk for kaniner, men ikke like lett når det er pollen. Vi kan ikke anbefale alle å flytte til Svalbard eller feriere til sjøs. 

2. Du kan bruke medisiner som demper den allergiske reaksjonen. Da er det viktig å være nøye. Noen sprayer litt i nesen en dag, og tar en øyedråpe nå og da. Det kan være godt nok for de med beskjedne plager. Har du store plager, er det som å sprette vann på gåsa. Da anbefaler vi å starte et par uker før sesongen begynner. Bruke antihistamin-tabletter daglig, i tillegg øyedråper og/eller nesespray daglig alt etter hvor du har mest plager. 

I nesen er det kortisonnesespray som virker best. Den virker best når du tar den hver dag. Dersom du følger denne oppskriften vil du reagere mye mindre når pollenet kommer. Det er jo også logisk at medikamentene virker bedre når de kan forhindre en allergisk reaksjon å starte enn at de skal forsøke å reparere en reaksjon som allerede har skjedd. 

- Jeg får mange pasienter henvist som ønsker å bli vaksinert. Etter en prat, kommer det ofte frem at medisinene brukes for lite eller på feil måte, både hos astma- og allergipasienter. Feil bruk av medisiner skyldes i stor grad for lite eller for dårlig informasjon fra oss som skriver ut reseptene. Her er det svært mye å hente, og jeg bruker mye tid på dette i undervisning av studenter og leger, forteller Martin Sørensen. 

Han sier videre at har du astma som blir verre av pollenallergi, må du bruke forebyggende astmamedisin. Vanligst er kortisonspray eller pulver, men det kan også være lurt å bruke en såkalt leukotrien reseptor antagonist (Montelukast, Singulair) som kan hjelpe både for astma og allergi. Ellers behandles allergisk astma som vanlig astma.

Noen får vaksinering.

3. Det tredje prinsippet for behandling av allergi er «allergivaksinering», som også kalles hyposensibilisering. Det korrekte navnet på behandlingen er spesifikk immunterapi. Det tilbys til pasienter som til tross for riktig bruk av allergimedisiner får vår og sommer ødelagt av allergiplager. Prinsippet for behandlingen er å tilføre kroppen det du er allergisk for over lang tid (3-5 år). Da vil immunforsvaret slutte å produsere de antistoffene som forårsaker allergien. 

Tradisjonelt har dette blitt gjort med cirka 60 sprøyter over 3 år, noe som er svært tungvint og som også kan forårsake både milde og av og til alvorlige allergiske reaksjoner. Det forskes derfor mye på å gjøre slik behandling enklere. For noen allergier som gress og husstøvmidd finnes det i dag vaksiner i form av tabletter eller munnspray som pasientene kan ta hjemme. I løpet av det de nærmeste årene vil vi få dette for mange allergener, noe som vil gjøre det enklere både for pasienter og behandlere å gjennomføre slik behandling. 

- Noen forskningsstudier har vist at dersom du ikke allerede har utviklet astma, så kan du redusere risiko for å utvikle dette dersom en vaksinerer bort en pollenallergi. Foreløpig starter vi ikke opp vaksinering kun for å unngå senere astma, men for at pasientene skal få mindre allergiplager, forklarer Martin Sørensen ved RAAO i Tromsø. 

_E7I1104.jpg
_E7I1104n.jpg

Zombie av Zyrtec

Tanja Elina har fått ulike råd fra ulike leger landet over, og har egentlig mest tydd til egenbehandling. 

- Jeg har brukt sprøyte med ren kortison én gang i året. Etter ti år sier sykepleieren til meg; «Å ja, har du satt den i samme låret alle disse årene? Du skal variere, ellers er det skadelig.» Da bestemte jeg meg for å slutte. Jeg vil ikke bruke noe som tydeligvis er så skadelig, selv om det hjalp godt mot pollenplagene. 

Nå har 36-åringen en forebygging hun mener virker, selv om flere ler av henne når hun starter i mars. Nå bruker hun bare Loratadin (det samme som Aerius) men ofte dobbel dose. Zyrtec blir både hun og sønnen trøtte av. 

- Legene sier en ikke blir det, men vi blir helt zombier begge to. Når sommeren kommer, går det i både nesespray og øyedråper også. Det som er litt fiffig er at symptomene på pollenallergi også er tretthet og hodepine som ligner på bihulesmerter. Ved feil medisin vil disse plagene forverres. Sønnen min blir ganske annerledes når sesongen starter, ganske treg fysisk og i oppfattelsen. 

Tanja Elina er lærer på Alta videregående, og minner om at du kan få forlenget prøvetid på eksamen eller lignende hvis en er sterkt plaget. 

- For det går saktere i topplokket når allergien slår til for fullt. Heldigvis tror jeg sønnen vår vil vokse dette av seg, fordi vi er så opptatt av å ta dette på alvor. Vi medisinerer og forebygger riktig. 

Fjell og sjø om sommeren 

Tanja Elina spurte om vaksinasjon til sønnen på to år, men det var uaktuelt før han ble minst 7 år. Det har hun slått seg til ro med, og tenker at de må løse dette på andre måter. For selv om plagene er der, er de til å leve med. Naturen rundt Alta er variert, så de må ikke sitte inne hele sommeren. 

- Turer til bondegårder og leking i gress er derimot uaktuelt. Noen ganger får vi astmaanfall når vi spiser is, så her må man bare lære seg å kjenne etter og velge sine kamper! 

Dårlig informasjon hos leger er hun derimot godt kjent med. Rådene en får avhenger av hvem du møter. Hun har grått for å få dra på eksemskole for å lære mer. Da hun endelig kom til RAAO i Tromsø, ble hun fortalt det motsatte av hva fastlegen hadde sagt. 

- De må bli bedre og mer oppdatert. Da vi var i Hammerfest på barneavdelingen, brukte vi f.eks mange kremer de aldri hadde hørt om. De var heller ikke nysgjerrige på vår kunnskap, kanskje fordi brukeropplevelsen er så forskjellige? 

Kortere sesong i nord. Selv har hun og familien tatt flere grep. De har endret på kostholdet, de utveksler også erfaringer med andre om kremer og medisiner. Selv tok hun et ekstra stort grep sist år, og stumpet røyken for godt. Det setter nok både foreldrene og astmaen pris på. Den verste astmaen har hun vokst av seg, men hun bruker fremdeles litt Ventolin når det blir ned mot minus 20. 

- Jeg bodde noen år på Østlandet, med lang pollensesong og heftig burot utover sensommeren. Det slipper jeg her. Så fordelen med å bo i Finnmark, er at jeg ikke er så lenge dårlig! ■ 

HAR DU TEGN PÅ ASTMA OG ALLERGI? 

Allergi øvre luftveier: Nysing, kløe, tett eller rennende nese 

Astma nedre luftveier: Hvesende åndedrett, hoste, tung pust, pustebesvær 

SLIK FOREBYGGER TANJA ELINA 

Pollen: Om morgen øyendråper, nesespray sporadisk og en tablett daglig. Vasker hår, klær og sengetøy ofte. Dusje før en legger seg. Ikke henge nyvasket tøy og sengeklær ute på sommeren. 

Astma: Ventolin etter å ha brukt bricanyl og pulmicort i alle år. Fikk hjertebank og måtte heldigvis få svakere medisin. Da jeg spurte om å få ny astmamedisin, opplyste legen om at jeg ikke hadde tatt noen astmatester i voksen alder. Jeg tok en spirometri, og denne viste at jeg ikke har astma. På tida da jeg tok prøven var jeg i veldig god form, men får jo fortsatt astma når det er mye pollen, kaldt, er veldig fysisk eller om jeg får latterkrampe. 

Atopisk eksem: Aloe vera fra Forever og Agrosan fra Sunkost. Canoderm som «alle» leger anbefaler, tåler jeg ikke. Ellers må jeg prøve meg frem med alle kremer, og veksle mellom ulike kremer fordi huden blir «mettet»/«immun» etter en stund. 

Generelle triks: Går tur på fjellet, ved havet og er på sjøen. Har også fjernet bjørkehekken.

Argus Media © AstmaAllergi

Alle bilder og artikler er beskyttet av lov om opphavsrett til åndsverk. Artikler må ikke videreformidles utenfor egen organisasjon uten godkjenning.

Alf Ove Hansen
Et samlende hode med mange hatter
Foldal01b.jpg

Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Museumsnytt


_E7I6799.jpg
_E7I6782.jpg
 

Museumsbestyrer Liv Jorunn Nygård bruker alle hattene sine. Det sikrer et godt samarbeid mellom Foldalbruket og frivillige. Noen kjører endog gladelig 1300 km for å få bli med på dugnad.

 

KJØLLEFJORD

- Bruker du tusj på vinduet? spør Roald Olsen?

- Maskeringstape. Gjør det enkelt!

Faglig lærdom

Ellev Steinsli fra Fortidsminneforeningens ressursgruppe øser av kunnskapen sin. De åtte deltakerne noterer og følger med fra finstua på Foldalbruket. Stemningen er god på dugnadscampens første dag, som starter med vindusrestaurering. 

Men teori er én ting, det er praksis en lærer av og som museet skal nyte godt av. Nå skal deltakerne ta ut vinduer, skru ut beslag, skrape vekk maling og kitt, før det på ny skal kittes og males. En dag er også satt av til tilstandsvurdering.

- Uten innsats fra frivillige, hadde det ikke vært et museum med omfanget vi har i dag.  Restaureringen og alle små detaljer innvendig ville ikke vært gjort. Det hadde bare vært skippertak utvendig med entreprenører, mener Liv Jorunn Nygård.  

En praktisk anlagt museumsbestyrer i Liv Jorunn Nygård.

En praktisk anlagt museumsbestyrer i Liv Jorunn Nygård.

Sjelden museumsfugl

Hun er sjef for Foldalbruket, som er en del av Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS. Byggene eies derimot av Kjøllefjord Kystlag gjennom Stiftelsen Foldal. Kystlaget vedlikeholder anlegget, og står for en rekke arrangementer gjennom hele året. Museet drifter museum, kafè og overnattingen på bruket. Dugnadscampen er det stiftelsen som har leid inn fagfolk til. Denne friheten og å eie bruket selv, var helt avgjørende for å bli med i Kystmuseene. 

Kystmusene oppfordrer også Kystlaget til å skape liv og røre gjennom hele året. 

- Det er fortsatt viktig, kanskje mer enn før, at de skal føle eierskapet til anlegget og føle at det er deres. Det er mange hatter på få folk her, og prosessen har tatt tid. 

Museumsbestyreren er også daglig leder i stiftelsen Foldalbruket, samt kasserer og leder i Kjøllefjord kystlag. Slik blir det på et sted med 1000 innbyggere. Hattene bruker hun godt, og bakgrunnen hennes gjør at 49-åringen er en sjelden museumsfugl. 

- Jeg var en drop-out. Erfaringen min har jeg fra rekepilling, jobb på fileten, barnehage, butikk og ungdomsklubb. Jeg er praktisk anlagt, elsker historie og å prate med eldre folk. Språket  på museumsmøtene er fortsatt fremmed for meg, og jeg har følt meg utenfor. Jeg opplever at jeg representerer grasrota, og er de frivilliges arm inn i museumverden. 

Stiller alltid opp

Lokalbefolkningen har fått en større forståelse for hvor mye arbeid Liv Jorunn Nygård har lagt ned i Foldalbruket de siste 15 årene. Det gjør at de hjelper enda mer til, og ei av de som alltid sier ja er Berit Sørbø fra Kjøllefjord. 

- Jeg vet at noen trakk seg unna da det ble en stiftelse. De visste ikke lengre hvem de gjorde en innsats for. Slik tenker ikke jeg. Jeg gjør en innsats for Foldalbruket, ikke med tanke på at det er et museum eller stiftelse eller noe annet. Jeg rer opp senger, serverer mat og er med der det trengs, sier Berit Sørbø. 

Torgeir Thorsen har aldri vært i Kjøllefjord før denne augustdagen. Hvorfor kjører snekkeren over 1300 kilometer fra Bø i Vesterålen, og bruker 5 feriedager på å reparere vindu? 

- Jeg er vokst opp i et lite samfunn hvor mye er tuftet på dugnad og frivillighet. For meg er det naturlig å bidra, enten det er i regi av Bø kystlag eller andre. Jeg tenker ikke over at jeg er med på å restaurere et museum i seg selv, men at jeg gjør noe som kommer fellesskapet til gode. Den sosiale biten betyr også noe, og så hadde jeg aldri vært i Kjøllefjord.

Riksantikvaren skremmer

Thorsen mener det er mye museene selv kan gjøre for å ta vare på frivillige. 

- Det er blitt en myte at når Riksantikvaren er inne i bildet kan en ikke gjøre noe, og folk trekker seg unna. En må undervise rundt dette, slik en gjør nå, på hva bevaring betyr. En kan ofte gjøre langt mer enn antatt. Ta folk på alvor, og husk også på det sosiale. 

_E7I6758.jpg

Bobilist Mary Olsen fra Nordvågen er med i Kystlaget og er praktisk talt vokst opp under og over ei kai.

På Foldalbruket har de tenkt sosialt, med samling på puben etter endt arbeidsdag og sightseeing til Slettnes fyr i Gamvik. Liv Jorunn Nygård er opptatt av å finne balanse. Noen synes det kan bli for mye kaffedrikking også. Hennes beste råd til andre er å starte med små arrangment.

- Ha en dag der dere samler inn gamle bilder, hvor giverne forteller om innholdet. Museet holder seg i bakgrunnen og veileder, mens frivillige scanner bilder. Når frivllige får en mestringsfølelse og får ros, kommer de tilbake. De vil også gjerne føle at de «eier» litt av utstillingen. Slik får en også en god, lokal forankring. Vær også bevisst på å ha alkoholfrie familiearrangement, hvor en samler flere generasjoner. 

En ting er å beholde de som er. Å få tak i nye frivillige er ikke bare enkelt, heller ikke i Finnmark. Det forteller ekteparet Mary og Roald Olsen fra nabokommunen Nordkapp. 

- Det er vanskelig å få med de unge i kystlaget vårt. Det er gjerne ikke så rart, nå er jo nesten alle kaier inngjerdet. Selv var vi på oppå og under kaia, og vi ble vel våte over hodet også, ler ekteparet godt.

Selv velger de å avslutte en fem uker lang bobilferie med å gjøre en innsats for museet. 

- Vindusrestaurering tar tid, men det er kjekt å lære noe nytt! 

 
 
Alf Ove Hansen
Urgammel tradisjon på Michelin-menyene
Johan Buljo var i ferd med å gi opp, da slo svigermor i bordet. Det er han veldig glad for i dag.

Johan Buljo var i ferd med å gi opp, da slo svigermor i bordet. Det er han veldig glad for i dag.

Noma og Maaemo får noen av sine utsøkte råvarer fra Finnmark Rein. Veien frem til Michelin-menyene og butikkene har vært lang.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for DNB Nyheter


Reindrifta bruker 1000-årsbriller. - Det kan være tungrodd, men vi tenker i evigheter. I fremtiden vil vi også trenge mat, og ingen annen matprodusent kan drive lenge midt på vidda, sier Finnmark Rein.

Reindrifta bruker 1000-årsbriller. - Det kan være tungrodd, men vi tenker i evigheter. I fremtiden vil vi også trenge mat, og ingen annen matprodusent kan drive lenge midt på vidda, sier Finnmark Rein.

Året er 2006. I Vadsø blir et eldre produksjonsanlegg fra Gilde pusset opp. Fremtiden ser lys ut for Johan Buljo og partnere. Denne dagen er alt kjøtt ferdigskjært. Han selv og slakterne slapper av på pauserommet. 

- Reparatørene som en tid hadde fikset alt som var galt, kom inn og sa at bygget nå var helt ferdig. Så smeller det! Hele anlegget rister. På maskinrommet er det hull i en kompressor, vann renner ut og 200 meter med rør er ødelagt. Hele linja rakner. 1,6 millioner i reparasjon, takk! forteller assisterende direktør Johan Buljo i Finnmark Rein. 

Det jobbes konsentrert på slakteriet i Kautokeino. Rekorden er 136 dyr i timen. Snittet ligger på drøyt 80.

Det jobbes konsentrert på slakteriet i Kautokeino. Rekorden er 136 dyr i timen. Snittet ligger på drøyt 80.

Svigermor slo i bordet 

- Dere hadde vel forsikring?

-Vi leide bygget av en eiendoms-dude, så vi ringte ham og fikk til svar «Det fikser jeg». Men så reiser han til utlandet og omkommer i en ulykke. Den nye direktøren ville ikke fikse anlegget. Det var vårt ansvar, mente ham.

- Hva skjedde da?

- Jeg hadde røket akillesen og tenkte at nå må vi bare legge ned. Det var et helvete. Jeg satt hjemme hos svigermor Ann Kristine Smuk med krykkene mine og sa at nå gidder jeg ikke mer. Da slo hun i bordet og sa «Dere får ikke lov å gi opp. Vi skal ikke være prisgitt norske oppkjøpere! 

Buljo vant 71 grader Nord i 2003. Bilpremien derfra ble solgt, sammen med en leilighet i Oslo og han flyttet nordover. Sammen med partneren Stig Rune Smuk og Are Smuk Figved gikk de inn for å berge slakteriet i Varangerbotn. Det tidligere familieselskapet, da Norges eneste reineier-eide slakteri, hadde slitt med økonomien.

FinnmarkRein03.jpg

Kniven på strupen

- Med god hjelp fra DNB fikk vi restrukturert, overtatt driften og sørget for at slakteriet fortsatt var reineier-eid. Stig Rune fokuserte på kompetanse og innovasjon på reindrift. Johan tok seg av produksjonen, jeg jobbet med marked og strategi, forteller administrerende direktør Are Smuk Figved i Finnmark Rein. 

Det ble mye læring og feiling, og kniven på strupen. I 2011/12-sesongen var prisen på reinkjøtt lik som i 1986, krone for krone. Noe måtte gjøres. Are sluttet i Sector Alarm, selskapet han hadde vært med å bygge opp fra starten, og solgte en del aksjer. De hadde nå finansiell styrke, produksjon-kompetanse og i 2013 tok de hånd om hele verdikjeden. Flere sentrale reinbeitedistrikt skrev lange kontrakter. Inn kom også Emil Tømmerdal Nordby, fra Ideal-familien på Hamar og strategen Tor Mikkel Wara. Justisministeren har nå naturlig nok solgt sin del. Ny medeier er Arne Vidar, pølsemaker og tidligere eier av Leiv Vidar.  

Hjerter til salgs

På slakteriet i Varangerbotn fikk de mest for kjøttet. 

- Skinn og horn var det lite å hente på. Resten gikk i spesialavfall i containere som ble fraktet 80 mil til Balsfjord i Troms. 20 prosent av slaktekostnaden var forbundet med avfall. Det var, og er, generelt vanskelig å tjene penger kun på slakt, forteller Johan Buljo.

- På den tiden ville ingen kjøpe pusterør, margbein, hodet, vomsekk, lunge, lever, blod, vominnhold, tarmsett, skanker og klauvene til reinen. Til og med hjerter og tunger var vanskelig å finne et marked til. 

Forskriftene var et helsike bare å lese, prosessen enda verre. Restene skulle behandles som atomavfall.

- Det var ikke enkelt å kaste dette heller. Forskriftene var et helsike bare å lese, prosessen enda verre. Restene skulle behandles som atomavfall. Blod tappet i skitten sone kunne f.eks ikke brukes som menneskeføde. Å kaste alt føltes ikke rett. I vår kultur er det jo vanlig å bruke alt på dyret.

Dyret blir trimmet, renset for hårbiter og skit. Deretter veid, klassifisert og sendt videre til kjøl, der den henger minst ett døgn.

Dyret blir trimmet, renset for hårbiter og skit. Deretter veid, klassifisert og sendt videre til kjøl, der den henger minst ett døgn.

Tilfeldig hjelp

Johan Buljo er en altmuligmann. Han har vært fjellfører, guide, har bakgrunn fra Forsvaret og kan alt om å overleve i naturen. Foruten å vinne, har han også flere ganger vært med i sikkerhets-teamet til tv-selskapet. 

- Der klagde jeg over avfallskostnadene til en som drev med hundekjøring. Så sier han «Hvorfor ikke bruke det til hundefôr»? Han kunne hjelpe. 

Mannen var Snorre Ness, som hadde jobbet i noen år med å lage hundefôr for Tine meierier. Hans råd var å først lage produktet og så hente inn Mattilsynet. 

- Det var et skritt i rett retning. Vi begynte å selge råvarene, tenke nytt, markedsførte produktene via et firma i Oslo. Vi fikk opp prisen på hjerter og tunger, og i 2015 tok det virkelig av da vi skulle lansere ferskvarene våre hos Meny. 

FinnmarkRein05.jpg

Hellstrøm: «Kan jeg komme?»

For bedriften gikk godt. De hadde to slakterier til, samt produksjonsanlegg i Kautokeino og Karasjok. Finnmark Rein lagde en stor fest, der de inviterte samiske kjendiser, reineiere og politikere. De hadde bare glemt én viktig gruppe, for plutselig får de en sms fra Eyvind Hellstrøm. Kunne han få lov til å komme på festen?

- Ja, det var jo bare å komme! Og da ballet det på seg. Kokkene var interessert i dette, og ikke minst i det som før ble kastet.  Alt som ikke er skrott, tjener vi nå 20 millioner kroner på. I starten var det 2 millioner. Bærekraft er lønnsomt. Å bruke hele reinen har skapt vår suksess, og sørget for en ti-dobling av inntjening på biprodukter, forteller Are Smuk Figved. 

Ikke bare var sjefen på 3-stjerners Michelin-restauranten Maaemo interessert. Han tok turen til Finnmarksvidda, og fikk selv slakte rein. Sist vinter hadde han ansatte med, og det ble celebert på hytta til Johans svigermor.

I 2011/12 sesongen så Finnmark Rein at prisen på kjøttet var den samme som i 1986. Enkelte dyr fikk de så lite som 8 kr per kilo for. Slik er det ikke lengre. Reinkjøtt er etterspurt vare.

I 2011/12 sesongen så Finnmark Rein at prisen på kjøttet var den samme som i 1986. Enkelte dyr fikk de så lite som 8 kr per kilo for. Slik er det ikke lengre. Reinkjøtt er etterspurt vare.

Vi er jo ikke noen kryddermennesker,
men Michelin-kokkene rotet i skuffene våre og fant både eddik, eplejuice og gamle kapers.

Maaemo på hytta

- Vi fikk to ørreter, og svigermor oppfordret til kokkekamp. Dæven, det var fascinerende å se dem i arbeid. Vi er jo ikke noen kryddermennesker, men Michelin-kokkene rotet i skuffene våre og fant både eddik, eplejuice og gamle kapers. Den ene kokken hadde til og med en earl grey-tepose i sausen. Alt de finner på. Det ble skikkelig snadder! forteller Johan Buljo.

Are Smuk Figved og svigerforeldrene har spist seg gjennom 22 retters-menyen på Maaemo, hvor flere av rettene er reinprodukter. Invitasjonen til Johan står der til evig tid, og han innrømmer at «jo, det hadde vært kjekt å se hvordan reinen blir servert". 

- Kokkene er som oss samer, de vet at smaken sitter i fettet på kjøttet. De interesserer seg også for de andre tingene på dyrene, som margbeina. Det samme med tunger. Nå skal Maaemo prøve ut kjaker, så det er stadig utvikling. Kokkene vil også lære mer om vår kultur, måten vi behandler reinen på og hvordan vi tenker rundt hele dyret. Vi har respekt for hverandre.

FinnmarkRein06.jpg

Reinen trives i sirkel

En hel rein går inn, ingen avfall ut. Nå selges nemlig alt, både til skinngarvere, de som lager brukskunst av reinhorn. Klauver brukes i hudpleie. Kina vil ha penis, testikler, bein og kraft. Kineserene er ekstra fascinert av at alt er sporbart, helt ned til det enkelte reindistrikt og reineier. 

FinnmarkRein08.jpg

Det er enklere å jobbe med kjøtt når dyret er godt behandlet. Det bruker Finnmark Rein mye tid på å forklare både på anleggene og hos reineierne. Dyr har behov for aktivitet, positivt samvær med artsfrender, utforske naturen, være velpleide og rene. Det er også viktig at dyrene ikke er stresset. Reinen er for eksempel vant til å være i flokk. Så før slaktedyrene skal skilles ut, den må stå i et sirkelformet gjerde. 

 - Er det avlangt med hjørner, vil de presse og trampe hverandre ned. Portene må også stå rett vei. Små ting som betyr mye. Når de kommer hit til oss, behandles de på samme måte. De får god tilgang til vann og naturlig mat i gjerdene. Vi lar de stå til vi ser at de har roet seg ned. Gjerdet er også utformet slik at reinen ikke trenger å se eller lukte at kameraten avlives, forteller Johan Buljo.

Det som før ble regnet som avfall, går nå til nye typer kunder. Esker med ulike deler av dyret brukes til alt fra kremer til mat på Michelin restauranter.

Det som før ble regnet som avfall, går nå til nye typer kunder. Esker med ulike deler av dyret brukes til alt fra kremer til mat på Michelin restauranter.

Skal det være et øye?

 For Finnmark Rein er det blitt helt naturlig å ha stjernekokker på besøk. Hva restauranter som Noma bestiller, kan de ikke alltid avsløre. Det tar tid å teste ut nye ingredienser, og de verner om kundeforholdet. 

Så kan det jo være at det neste nye på Noma-menyen kommer fra Johan Buljo selv. 

- Øyet på reinen er delikatesse! Du starter med å dele hodet i fem biter, fjerner nesen og koker ferdig. Del så øyehullet i to, så du får med hele systemet. Det er mye marg, smak og sener i øyet. Utrolig godt. Det får jeg forsøke å servere Michelin-kokkene neste gang! 

Varelager? Nei, her fyker eskene ut. - Vi står ikke med lua i hånden. Nå er det kjøperne som må gjøre seg lekre for oss, sier Johan Buljo.

Varelager? Nei, her fyker eskene ut. - Vi står ikke med lua i hånden. Nå er det kjøperne som må gjøre seg lekre for oss, sier Johan Buljo.

FinnmarkRein01.jpg

FINNMARK REIN

Reineier-eid

Skandinavias største produsent av reinkjøtt

Sysselsetter 75 i sesong

Lokalisert i 5 kommuner i Finnmark

finnmarkrein.no

Alf Ove Hansen
Et hundeliv

Vi var i Tana for å lage en fotoreportasje på verdens eneste treårige hundelinje.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Utdanningsnytt.no


Denne dagen hadde elevene som oppgave å være frivillige for det 650 km lange Bergebyløpet som strekker seg gjennom kommunene Tana, Nesseby og Vadsø.

Vekketjeneste: Adrian Rønning Myrvang er litt ekstra trøtt når han vekkes av utestemmen til skolens sjåfør klokken 9. Dagen før fullførte han nemlig Femundløpet, og gikk inn til en tiendeplass i juniorklassen. Han har også kjørt Finnmarksløpet junior. Selv om Adrian kan mye fra før, har 17-åringen nytte av skolen. – Jeg lærer å ta enda bedre vare på hundene mine!

Vekketjeneste: Adrian Rønning Myrvang er litt ekstra trøtt når han vekkes av utestemmen til skolens sjåfør klokken 9. Dagen før fullførte han nemlig Femundløpet, og gikk inn til en tiendeplass i juniorklassen. Han har også kjørt Finnmarksløpet junior. Selv om Adrian kan mye fra før, har 17-åringen nytte av skolen. – Jeg lærer å ta enda bedre vare på hundene mine!

Startklar: Det er åtte elever på videregående trinn 2 (vg2) Hundekjøring, og de har ansvaret for start, sjekkpunkt og målgang på Nyborg. De skal jobbe i turnus i flere dager, med alt fra kafédrift til å hjelpe spann å parkere. Brynjar Skartland og Adrian Rønning Myrvang sjekker at alt er på plass i sleden til franskmannen Grenier Romain før førsteetappen på 92 kilometer til Tana, der vg1-elevene har hovedansvaret.

Startklar: Det er åtte elever på videregående trinn 2 (vg2) Hundekjøring, og de har ansvaret for start, sjekkpunkt og målgang på Nyborg. De skal jobbe i turnus i flere dager, med alt fra kafédrift til å hjelpe spann å parkere. Brynjar Skartland og Adrian Rønning Myrvang sjekker at alt er på plass i sleden til franskmannen Grenier Romain før førsteetappen på 92 kilometer til Tana, der vg1-elevene har hovedansvaret.

Potesokker: I løp har alle hunder på seg potesokker. Skareføre, is og grus kan gi små sår rundt klørne som kan utvikle seg til betennelse. Å lære seg hundestell er en veldig viktig del av utdanningen på skolen. Det første året er ellers veldig praktisk med alt fra stell og hundetrening til traktorkjøring. Andreåret er mye teori, fra hundeanatomi til fôring. Mange av elevene deltar også i sledeløp i skoleåret.

Potesokker: I løp har alle hunder på seg potesokker. Skareføre, is og grus kan gi små sår rundt klørne som kan utvikle seg til betennelse. Å lære seg hundestell er en veldig viktig del av utdanningen på skolen. Det første året er ellers veldig praktisk med alt fra stell og hundetrening til traktorkjøring. Andreåret er mye teori, fra hundeanatomi til fôring. Mange av elevene deltar også i sledeløp i skoleåret.

Bergebyløpet    strekker seg gjennom Tana, Nesseby og Vadsø. Løpets lengste distanse er på 650 kilometer, og det er dermed blant de lengste sledehundeløpene. Det er aldri sør for den 70. breddegrad. Det vil si langt nord for Beringstredet og Nome i Alaska. Hele høsten har gått med til forberedelser for elevene. De har avskoget, ryddet løypa og satt opp stolper til gjerder. Og når vinteren kommer, kjører de opp løypa med skuter.

Bergebyløpet strekker seg gjennom Tana, Nesseby og Vadsø. Løpets lengste distanse er på 650 kilometer, og det er dermed blant de lengste sledehundeløpene. Det er aldri sør for den 70. breddegrad. Det vil si langt nord for Beringstredet og Nome i Alaska. Hele høsten har gått med til forberedelser for elevene. De har avskoget, ryddet løypa og satt opp stolper til gjerder. Og når vinteren kommer, kjører de opp løypa med skuter.

Brrr: – Jeg fikk den enkleste vakten. Fra kl 12 til kl 16 skal jeg anvise bilene til hundekjørernes hjelpeteam veien til parkeringsplassen. Kaldt med minus 24c? Jeg holder meg varm med et stort hesteteppe! sier Mathilde Stormyrengen. Det var -34c. i går.

Middag: Innimellom slagene er det matpause i kantinen. – Jeg synes det beste med hundelinja er at man kan kose med hundene. Kanskje jobber jeg i en kennel når jeg er ferdig her, sier Sunniva Gulbrandsen (til venstre). Ved sin side har hun Henriette Karlsen Brenna, som skal kjøre Finnmarksløpet Junior. Overfor henne sitte Helene Sørensen, som også skal kjøre Finnmarksløpet Junior, samt Aili Johansen og Martin Tunheim.

Middag: Innimellom slagene er det matpause i kantinen. – Jeg synes det beste med hundelinja er at man kan kose med hundene. Kanskje jobber jeg i en kennel når jeg er ferdig her, sier Sunniva Gulbrandsen (til venstre). Ved sin side har hun Henriette Karlsen Brenna, som skal kjøre Finnmarksløpet Junior. Overfor henne sitte Helene Sørensen, som også skal kjøre Finnmarksløpet Junior, samt Aili Johansen og Martin Tunheim.

Tidtaking: – Stopp, sier tidtaker Jonas Brodin Rist og stanser spann 1. «How many dogs?» «16!» svarer hundekjører Salva Luque fra Spania og signerer på skjemaet. Nå kan spannet hvile så lenge de ønsker, de fleste velger rundt fire timer. Hundene sover på halmen ute, mens kjørerne forsyner seg av mat og drikke inne.

Tidtaking: – Stopp, sier tidtaker Jonas Brodin Rist og stanser spann 1. «How many dogs?» «16!» svarer hundekjører Salva Luque fra Spania og signerer på skjemaet. Nå kan spannet hvile så lenge de ønsker, de fleste velger rundt fire timer. Hundene sover på halmen ute, mens kjørerne forsyner seg av mat og drikke inne.

Dyrleger: Hundekjørere har et hat/elsk-forhold til veterinærer. Sjefveterinær Sergio Maffi fra Italia i den røde jakken kan nemlig bestemme at en hund eller flere ikke får kjøre videre. Alle løp skal ha veterinærer på plass. De jobber som alle andre i Bergebyløpet frivillig uten lønn. I en bok som ligger i sleden, skrives det opp hva som er sjekket slik at neste veterinær kan følge opp mulige problemer.

Dyrleger: Hundekjørere har et hat/elsk-forhold til veterinærer. Sjefveterinær Sergio Maffi fra Italia i den røde jakken kan nemlig bestemme at en hund eller flere ikke får kjøre videre. Alle løp skal ha veterinærer på plass. De jobber som alle andre i Bergebyløpet frivillig uten lønn. I en bok som ligger i sleden, skrives det opp hva som er sjekket slik at neste veterinær kan følge opp mulige problemer.

14 deltakere: I 650-løpet stilte 14 deltakere til start, alle med 16 hunder i spannet. I mål har ingen det antallet hunder med seg. Det er et tøft løp både for to- og firbeinte. Minstekravet er å ha 6 hunder i spannet ved målgang.

14 deltakere: I 650-løpet stilte 14 deltakere til start, alle med 16 hunder i spannet. I mål har ingen det antallet hunder med seg. Det er et tøft løp både for to- og firbeinte. Minstekravet er å ha 6 hunder i spannet ved målgang.

Bålkos: Små forhold sikrer god oppfølging og gir tette bånd mellom lærere, elever og dyr. Fra venstre lærer Roar Skjærvik med elevene Jardar Gjertsen, Joakim Andersen, Emil Basso Aasa og Erlend Heen Vala. Neste søknadsfrist for å bli elev på skolen er 1. mars.

Bålkos: Små forhold sikrer god oppfølging og gir tette bånd mellom lærere, elever og dyr. Fra venstre lærer Roar Skjærvik med elevene Jardar Gjertsen, Joakim Andersen, Emil Basso Aasa og Erlend Heen Vala. Neste søknadsfrist for å bli elev på skolen er 1. mars.

Hunder på rommet: Pernille Wahlstrøm er tidtaker, men når alle 14 spann ligger til hvile, kan hun se til hundene hun har inne på elevhjemmet.

Hunder på rommet: Pernille Wahlstrøm er tidtaker, men når alle 14 spann ligger til hvile, kan hun se til hundene hun har inne på elevhjemmet.

Hun er litt skeptisk til at vi skal ta bilder av rommet, som hun fikk tildelt etter flyttingen hit for tre måneder siden. – Jeg gikk på en linje på Østlandet, men ville til en skole hvor du får brukt kroppen mer. Hun er vant til 10 minusgrader i Bærum, så overgangen til å kjøre med hunder i 38 minus var brå.

Hun er litt skeptisk til at vi skal ta bilder av rommet, som hun fikk tildelt etter flyttingen hit for tre måneder siden. – Jeg gikk på en linje på Østlandet, men ville til en skole hvor du får brukt kroppen mer. Hun er vant til 10 minusgrader i Bærum, så overgangen til å kjøre med hunder i 38 minus var brå.

Verdens eneste: Lærer Marianne Dahlen har vært på skolen i over tjue år og laget læreplanen for hundekjørerlinja. – Vi startet linja fordi vi så at hundekjøring både som næring og idrett var i sterk vekst. Vi hadde lokale lærerkrefter og et perfekt område til å drive med hundekjøring. Siden vi allerede hadde ren naturbrukslinje, var det ganske lett å lage lokale læreplanmål der vi hadde hunden i fokus i stedet for ku, sau eller hest. Mange har hundelinje, men vi er den eneste linja som har hundekjøringsfokus i tre år. Tredje året er studieforberedende naturbruk, som gir generell studiekompetanse.

Verdens eneste: Lærer Marianne Dahlen har vært på skolen i over tjue år og laget læreplanen for hundekjørerlinja. – Vi startet linja fordi vi så at hundekjøring både som næring og idrett var i sterk vekst. Vi hadde lokale lærerkrefter og et perfekt område til å drive med hundekjøring. Siden vi allerede hadde ren naturbrukslinje, var det ganske lett å lage lokale læreplanmål der vi hadde hunden i fokus i stedet for ku, sau eller hest. Mange har hundelinje, men vi er den eneste linja som har hundekjøringsfokus i tre år. Tredje året er studieforberedende naturbruk, som gir generell studiekompetanse.

Små forhold: Tana videregående skole har bare 70 elever. Mange bor på elevhjemmet på skolen, som har både idrettshall og svømmebasseng.

Små forhold: Tana videregående skole har bare 70 elever. Mange bor på elevhjemmet på skolen, som har både idrettshall og svømmebasseng.

Alf Ove Hansen
Pudderparadis
Snøkitingens Hawaii er i Varanger.

Snøkitingens Hawaii er i Varanger.

Trodde du snøkiting var en dyr ekstremsport bare for adrenalinsøkende ungdommer? Da kan du tro om igjen!


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Den Norske Turistforening (DNT)


- På Youtube er det 3-åringer som kiter, sier Anna Solvoll Rognmo (37). 

- Jeg blir nesten litt provosert av det, sier Siren Storli (35) og ler godt.

Frøydis Sjøvold suser avgårde langs Barentshavet og Kjølnes fyr ved Berlevåg.

Frøydis Sjøvold suser avgårde langs Barentshavet og Kjølnes fyr ved Berlevåg.

Læremesteren og eleven har en god tone. På Storkløftfjellet 358 moh midt mellom Berlevåg og Båtsfjord er det 50 nyanser av hvitt så langt øyet ser.

- Jeg startet for 1,5 måned siden, og kommer meg nå litt frem og tilbake. Å se og høre hva de erfarne kiterne sier på campen lærer jeg mest av. Det viktigste er å følge med på vinden. Selv om det er vindstille akkurat nå, kan det endre seg på kort tid. Vi er på fjellet, sier Siren.

- Kiting er en totalopplevelse. Deg selv, kiten, vinden, underlaget. Følelsen av å spille på lag med naturen. Å ha respekt for naturkreftene og la dem sette premissene, men samtidig temme dem og gli gjennom landskapet med bare linesus i ørene. Muligheten for å komme så langt på så kort tid. Full konsentrasjon, ren naturopplevelse, ikke tid til å tenke på hverdagens bekymringer. Frihet og mestringsfølelse, zen, adrenalin og endrofiner. Kiten er både et fantastisk miljøvennlig turredskap og et leketøy du skal ha respekt for, sier Anna.

Anna og Siren tar på seg sele og trapes, randoneeski og labber noen meter fra fylkesvei 889 og ut på snøen der det er nybegynnervind.  

- Det er gøy å mestre et annet element, men litt skummelt. Følelsen når jeg får det til, er fantastisk. Hver eneste gang! Anna, er jeg klar?

Siren får en liten dytt med beskjed om å få kiten opp klokken 12. Hun glir noen meter, kiten faller ned, og det er bare å starte forfra igjen. 

Det er starten på april, men snøen vil ligge her til langt uti juni. Det er en av grunnene til at Anna Solvoll Rognmo og samboeren Øyvind Stangnes elsker å bo i Vadsø og Varanger. De står bak Varanger kiteclub. Det er de som årlig arrangerer campen vi nå besøker, samt langdistanseløpet VAKE.  

Vær og føreforhold sjekkes ved frokost.

Dagens destinasjon diskuteres.

Frøydis Sjøvold laster inn bilen etter frokosten i Kongsfjord.

Frøydis Sjøvold laster inn bilen etter frokosten i Kongsfjord.

Øyvind Stangnes sjekker vindforholdene.

Jorill sjekker at linene ikke har surret seg og at kiten er klar til å fly.

Jorill sjekker at linene ikke har surret seg og at kiten er klar til å fly.

Norgesmester Frøydis Sjøvold fra Trøndelag koser seg på Storkløftfjellet 358 m.o.h.

Norgesmester Frøydis Sjøvold fra Trøndelag koser seg på Storkløftfjellet 358 m.o.h.

Storkløftfjellet ligger mellom Berlevåg og Båtsfjord på østsiden av Finnmark.

- Jeg startet med hanggliding, og er glad for den kunnskapen. Så fikk jeg øynene opp for snøkiting i 2001, som en av de første i Norge. For meg er Varanger verdens beste sted å snøkite, og stadig flere utlendinger kommer hit til snøkitingens Hawaii, sier Øyvind. 

Sola gløder og gir fregnefjes. Hyttefolket og politiet suser forbi på snøskutrene og ser nysgjerrig på lilla, røde og blå kiter som fargelegger himmelen.

- Når du er blitt flink nok, kan du få god fart. Det er like mye luft i en stor kite som i et småfly. Løftekraften er den samme, og hver line har 200 kilos styrke, sier Øyvind, før han forlater oss for å kurse en fersking.

Ei som ikke trenger noe mer kursing, er den nybakte norgesmesteren Frøydis Sjøvold. 47-åringen gjør seg klar sammen med tre andre godt voksne damer. Å rigge en kite når du kan det, tar ikke mer enn drøye 10 minutter. 

- Jeg har kitet endel på Hardangervidda, men her er det enda råere og villere. Bare se på fjellene rundt deg, det er jo utrolig vakkert. Du kan også ferdes over lange avstander i hele Øst-Finnmark. Nå som det også er puddersnø, er det rene badeforholdene på fjellet. Jeg kan leke og hoppe og bare kose meg.

Frøydis har snøkitet i 7 år, og har merket seg at mange mener det er en kostbar aktivitet. 

- En brukt kite kan du få for 4000 kroner, og så kan du selvsagt også få noen som koster fem ganger så mye. Du bruker randoneeski eller snowboard, og så trenger du en sele eller trapes og hjelm. Det du ikke trenger, er å bruke penger på heiskort. Og du kan kite der det passer deg, når det passer deg. Friheten er stor. 

kite013.jpg

TO TYPER DRAGER: Foil og tube-kite. Foilkitene har åpne celler foran. Når disse blir fylt med vind, får dragen en buet form og kan fly. Disse dragene kan kun brukes på snø. Tubekitene må fylles med luft ved hjelp av en pumpe. Denne dragen/kiten brukes både på snø og vann. Størrelsen på kiten varierer med vindstyrken.

Klesmessig er det heller ingen stor utgift, trolig har du alt du trenger fra før dersom du går på ski. 

- Jeg har på meg det samme som når jeg går på topptur, altså ullundertøy, skalljakke og en dunjakke i sekken. Jeg har gjerne litt mer varme sokker på føttene. Det er det eneste, sier Frøydis før hun starter sin største kite på 18m2. 

Hun er flere timeter unna oss før det har gått 1 minutt. Like etter henne gjør Jorill Døvle og Saga Svavarsdottir seg klare. De trodde snøkiting var en ekstremsport for adrenalinmennesker. 

- Det er bare så ekstremt som du gjør det til selv. For meg var det fint å starte med å lære seg å hoppe uten fart, deretter kan du selv styre farten. Kurset jeg hadde, var teori en kveld og så kiting i to dager. Bare der lærer du mye. Så er det bare å prøve seg frem, å takle vinden - enten den er svak eller sterk, sier Saga. 

Du trenger heller ikke være i vanvittig god fysisk form, men det hjelper å ha litt styrke i armer og lår.

- For å få kiten opp, må du nappe litt i den. Da reiser den seg selv. Jeg mestrer dette mer og mer, og vet nå til og med hvor himmelretningene er. Skal en vite noe om vind, må en kunne det, sier Jorill og suser ifra oss.

Anna har overlatt Siren til en annen kiter, slik at instruktøren selv kan få kjenne på snøen. Rundt oss er det mange skutere, bilene langs veien stopper for å ta bilder. For de fleste er det fremdeles spesielt å se snøkitere i Norge. 
- Målet vårt er få flere av de som elsker farten på skutrene til å bli nysgjerrig på kiting, og se at dette er et godt alternativ til fart og spenning!

Etter en times tid samles alle for lunsj, og det passet godt. For det ble nemlig uvær i kiteverden: Vindstille! 

Det er en konstant jakt etter passe god vind.

Det er en konstant jakt etter passe god vind.

AE7I3624.jpg

SNØKITE-FAKTA

HVA: En kiter blir dratt etter en drage (kite). På snø er det vanlig å ha ski eller snøbrett på beina.

HVOR: Sporten oppsto på slutten av 1990-tallet på Hawaii og i Frankrike. Norge er et av de største landene i verden innen snøkiting.

TO TYPER DRAGER: Foil og tube-kite. Foilkitene har åpne celler foran. Når disse blir fylt med vind, får dragen en buet form og kan fly. Disse dragene kan kun brukes på snø. Tubekitene må fylles med luft ved hjelp av en pumpe. Denne dragen/kiten brukes både på snø og vann. Størrelsen på kiten varierer med vindstyrken.

KITEVETT: Det er plass for både kitere, skigåere, skuterfolk, isfiskere, dyr og planter i naturen. Ikke kom noen av dem for nær. Vinden er lunefull, og selv erfarne blir overrasket. Den du møter kan også bli skremt av en kite som kommer for nær, selv om du har full kontroll. 

KURS: Varanger Kiteclub ved Øyvind Stangnes driver kitekurs i Varanger og har også årlige kurs i Alta. Det er helgekurs med teorikveld fredag og praksis lørdag og søndag. Det er også mulig å få privatundervisning. 

DNT: I løpet av vinteren arrangerer DNT Haukeliseter kitekurs hver helg og i ukedager. De tilbyr kurs til de fleste nivåer.

NETT: varangerkiteclub.wordpress.com

Alf Ove Hansen
Ønsker seg flere konkurrenter
Utmarksgård01 copy.jpg

Kvann, bjørkeløv og einer blir til gløgg og gele. Toril B.Kåven gjør suksess med naturens produkter, og ønsker seg mange konkurrenter.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for DNB Nyheter


Etter noen år i Oslo i godt betalte jobber med hodejegere i hælene, bestemte Toril B.Kåven seg for en helt annen karriere-retning. Stresskoffert ble byttet ut med bærkurv.

- Jeg ville returnere til Finnmark for å overta familiens utmarksnæring. Et lavstatus-yrke med dårlige fremtidsutsikter. En skikkelig god plan, med andre ord, sier hun og ler godt.


Skal det være en mjødurt?

«Du er gal!».»Du kommer tilbake til Oslo», sa venner. For hvordan skulle hun gjøre business av å sanke multer, kvann, einer og mjødurt? Jo, ved å bruke arvet erfaring samt akademisk kunnskap om merkevarebygging og næringsutvikling. 

- Jeg er vokst opp i blanding av samisk- og bondekultur. Alt familien snakker om er natur-relatert. Har noen fått fisk? Når skal vi på hytta? Husene våre er et sted å overleve i hverdagen, hodet og hjertet er ute i naturen. Vi har nesten ikke ord for dette lengre. Denne identiteten må vi klare å ta tilbake. 


IDENTITET: - Husene våre er et sted å overleve i hverdagen, hodet og hjertet er ute i naturen, sier Toril B.Kåven foran utmarksgårdens bålplass.

IDENTITET: - Husene våre er et sted å overleve i hverdagen, hodet og hjertet er ute i naturen, sier Toril B.Kåven foran utmarksgårdens bålplass.

Bærekraftig bærbusiness

Som den akademikeren hun innerst inne er, sugde Kåven til seg kunnskap om kvann, bjørkeløv, mjødurt og de andre vekstene som vokser vilt rundt oss. Hun ville lage noe som var bærekraftig og økonomisk, samtidig som hun forvaltet en kulturarv. Nordlysmat så dagens lys, og mange timer med speiding var i vente.

- I 20 år har det blitt mange turer vår, sommer og høst for å sjekke når vekstene er klare til å plukkes. Enten det er ved vann, i daler eller på vidda, sier Toril B.Kåven.

Produksjonen startet hjemme på kjøkkenet med fire typer smakssatt eddik og en gløgg. Nå har både sortiment og lokale endret seg. I 2016 åpnet nemlig Kåven utmarksgård få kilometer fra Alta sentrum.

- En utmarksgård definerer jeg som en gård med lite jord, men som henter sitt utkomme fra Norges store utmark.  På 250 m² har vi produksjon, kontor, lager og en liten kafé. Vi har sølvmerket fra Debio, og tenkte økologisk lenge før de fleste i Finnmark eller Norge for den saks skyld.

KÅVEN UTMARKSGÅRD: Ikke langt fra Alta sentrum og E6, ligger Kåven Utmarksgård. På 250 m² er det plass til både kafé, produksjonslokale, lager og kontor. Når det blir vår, skal det plantes på taket.

KÅVEN UTMARKSGÅRD: Ikke langt fra Alta sentrum og E6, ligger Kåven Utmarksgård. På 250 m² er det plass til både kafé, produksjonslokale, lager og kontor. Når det blir vår, skal det plantes på taket.

To-ukersvindu for museørene

Det har vært prøving og feiling med produktene. I starten ble det meste laget om høsten, nå er vinteren produksjonstid. Idéutvikling liker hun aller best.

- Idéen til gele med bjørkeløv, kommer fra barndommen. Når vi fisket laks, ble den holdt tørr ved å bli lagt på marka. Bjørkekvister ble lagt inni fisken, så den ikke skulle falle sammen. Det hendte laksen ble steikt på bål, og smaken var veldig god.

Årshjulet til en utmarksgård er variert. Det starter egentlig mai/juni. Først ut er skierri, samisk for dvergbjørk, som brukes både til salt, krydderblandinger, gele og saft. Da ligger de på kne og plukker det lave bjørkeriset som vokser på fjell og vidde. Det skjuler seg godt, og krever tålmodighet. 

- Bladene må tas akkurat når de spretter ut, i det vi kaller det for «museøre-standard». Etter en uke eller to er det for mye bitterstoffer i bladene. Vi plukker også fjellbjørkeløv, som har en søtere smak enn skierri. 

DVERGBJØRKLØV: I Finnmark er dvergbjørk kjent under navnet skierri. Løvet smaker som fjellbjørkeløv, men er søtere, mildere og med litt annen aroma. Skierrigreinene inneholder så mye olje at de også er gode til å lage bål med i regnvær.

DVERGBJØRKLØV: I Finnmark er dvergbjørk kjent under navnet skierri. Løvet smaker som fjellbjørkeløv, men er søtere, mildere og med litt annen aroma. Skierrigreinene inneholder så mye olje at de også er gode til å lage bål med i regnvær.

Nordkalott-planter

Gressløk-sesongen starter i juli. Det er også tiden for mjødurt. Fjellkvann kan sankes hele sommeren, alt etter om en skal ha blad, rot eller frø. Den finnes langs fjellvann, ved sjøen og i elvedaler i hele Vest-Finnmark. Den har i tidligere tider vært Norges mest eksporterte vare, større enn tørrfisken. Kvann er også beskrevet i Gulatingsloven, og var en viktig urt som en fikk straff for å stjele.

- Den har en enormt sterk smak. En mener den er en av få planter med utspring i nord, før den spredte seg sørover. Det er oftest omvendt. Målet mitt er å bygge en kvannehage rett ved utmarksgåden, så jeg kan formidle Nordkalott-plantens spennende historie. 

Einer i bruk hele året

I august er det tid for multer, så kommer blåbær og tyttebær-sanking. Hele året sankes einer, og både kvist og bær brukes. Noe tørkes, gressløken legges i olje i store tønner og røres i tre ganger om dagen i lange perioder. Bær havner i en av de fem fryseboksene. Flere typer salt tørkes i meterhøye hyller. 

Fra september til desember selger de varene som har lagermodnet fra sist år, deltar på messer, markeder og kjører ut varer til butikkene. 

- Fra januar til mai er det full produksjon. Vi kan selvsagt lage gløggen i desember, men syrene mildner og gjør gløggen bløtere og bedre med mer tid. Det er ting en erfarer litt etter litt. Holdbarheten er uansett veldig god, faktisk 4 år og vel så det. 

HELÅRS: Nordlysmat og Toril B.Kåven bruker einerbær og einerbar som smaksetting i geleer og krydderier, men også til desinfisering av kar ute på vidda. Denne vokser rett utenfor utmarksgården i Alta.

HELÅRS: Nordlysmat og Toril B.Kåven bruker einerbær og einerbar som smaksetting i geleer og krydderier, men også til desinfisering av kar ute på vidda. Denne vokser rett utenfor utmarksgården i Alta.

KREKLING: Salt med krøkebær er et grovsalt som er blandet med krøkebær/ krekling. Den nydelige fargen kommer fra de sterke fargestoffene i krøkebærene.

KREKLING: Salt med krøkebær er et grovsalt som er blandet med krøkebær/ krekling. Den nydelige fargen kommer fra de sterke fargestoffene i krøkebærene.

Lurt å være lat

Toril B.Kåven har også gjort seg en god del andre erfaringer, som å være nøyaktig i produksjonen. 

- Én liten feil når du tester ut en ny pektinsort, kan ødelegge mye. Det er ikke kjekt når 200 kunder melder at geleen er blitt til saft.

Det er også viktig å tenke hvordan en kan være mest mulig lat. Ja, du leste rett.

- Med lat mener jeg å lete etter løsninger for å gjøre ting enklere. For eksempel lærte jeg etter en senebetennelse i albuen, hvordan en smartere kan skru på lokk på 4000 glass….Nå presser jeg teknikken på de andre ansatte. HMS er viktig.

Å regne enhetskostnader er ekstra vanskelig for en småskala-produsent. Se bare hvilke kostnader som ligger bak en flaske gløgg.

Kostnader per flaske

- Det er tidkrevende å finne ut når urtene er klare til å høstes, så kjører vi ut til mange ulike steder for sanking. Deretter skal vekstene tørkes og fryses, i frysere som står på året rundt. Så tines produktene, tilsettes krydder og sukker. Det tar én dag å lage uttrekk, på dag to kokes selve gløggen på ca 200 liter. Det blir rundt 660 flasker per produksjon. På dag tre skal etiketter på manuelt. Flaskene kommer fra Sverige med transportkostnader og tollklareringsarbeid. Esker er kjøpt inn, som flaskene stables i. Eskene skal også ha en etikett, med strekkode både på eksen og på etiketten på flasken. Det er mye arbeid for en liten bedrift, oppsummerer Kåven.

Når dette er på plass, skal varene selges inn. Nettsidene skal oppdateres, varene skal ut fra lager. Å ha fraktselskap er for dyrt, så de kjører selv lokalt. Når salget til butikkene er i boks, begynner egentlig jobben. For det viktigste er å få bestilling nummer to. Hvis ikke, har nesten alt vært bortkastet. 

- Den veiledende prisen på en flaske gløgg har vi satt til 79 kroner. Ikke spør meg om timebetalingen min, da mister jeg meningen med livet, smiler Toril B.Kåven. 

KAFÉ: Utmarksgården har også en liten kafé. Der selger Nordlysmat både egne og andre småprodusenters varer. Jo flere lokale produkter, jo bedre er tanken.

KAFÉ: Utmarksgården har også en liten kafé. Der selger Nordlysmat både egne og andre småprodusenters varer. Jo flere lokale produkter, jo bedre er tanken.

Flere konkurrenter, takk!

Hovedmålet er å få varene ut av butikkene og ikke inn i dem. For det er mange over hele landet som tar inn varene fra Nordlysmat. Det gjelder bare å få dem solgt. Løsningen? Flere utmarksgårder! 

- Det er en cluster-tankegang som må til. Se hva Røros har fått til. Der er det mange lokale produkter i butikkene. Da blir de som handler enda mer oppmerksomme på lokal mat, og dermed øker interessen. Det var jo faktisk slik det var før i tiden. 

Toril B.Kåven håper på 15-20 flere i samme bransje bare i Finnmark. Nordlysmat gjør sitt for at nye skal føle seg velkomne.

GÅR FORAN: - Lokale varer utgjør 0,001 prosent hos butikkene. Tenk om det hadde vært 15 prosent lokalmat. Da hadde vi handlet mer fra småprodusenter, og fagmiljøet ville blitt styrket, sier Toril B.Kåven.

GÅR FORAN: - Lokale varer utgjør 0,001 prosent hos butikkene. Tenk om det hadde vært 15 prosent lokalmat. Da hadde vi handlet mer fra småprodusenter, og fagmiljøet ville blitt styrket, sier Toril B.Kåven.

- På en messe nylig delte en av våre konkurrenter stand med oss. Som leder i Hanen Finnmark ivrer jeg for at flere småskala-produsenter skal klare seg. Vi selv hadde nå 1,4 millioner i omsetning, og har mange planer. 

Privatkontoen får ikke den store gleden av overskuddet. Det går stort sett til bedriftsutvikling.

- Jeg har vært med siden Postbankens dager med rødbok og gullbok, og er veldig glad i kontoen min som starter med 0537. Endel bankansatte blir litt blanke i øynene når de ser det. I den grad det er sparepenger å snakke om, så er det boligen min!

Små sterke sammen

Hun har tatt konsekvensen av at hun selv er best på utvikling og strategi. To ansatte med hovedansvar for produksjon og det administrative.

- For å lykkes, må du ånde for dette. Skal du overleve de første årene, må du være en god markedsfører og hele tiden tenke distribusjon. De første årene, det er gjerne de 25 første eller….? spør hun og smiler.

Ved siden av utmarksgården driver Toril B.Kåven bedriftsrådgivning. Hun håper at mange klarer å se verdien av at mange små kan bli sterke sammen. 

- Det er vanvittig tungt å gå først i dyp snø. Hadde vi vært tjue stykker, kunne vi byttet på å gå i front eller lage et bredere spor! 

Toril Bakken Kåven 

Født: 1968

Sivil status: Alenemamma til Elen (9) 

Utdanning: Mastergrad i reiseliv fra Universitetet i Surrey og Gent. Italiensk grunnfag fra UiB.

Eier: Eier av Nordlysmat i Alta, er også rådgiver inne bedriftsutvikling. 

Bakgrunn: Lang erfaring fra reiselivsnæringen, blant annet reiselivsleder for Svalbard næringsutvikling samt foreleser i internasjonale reiselivsfag og bærekraftig turisme. 

Verv: På Sametinget siden 2005. I perioden 2017-2021 som representant for og leder av Nordkalottfolket. Har vært styreleder for Innovasjon Norge Finnmark. Leder av Hanen Finnmark.

Alf Ove Hansen
Unnslapp bombene

Når en skal innrede et hus fra 1855 i en gammel stil, er det en fordel å like skattejakt og gjenferd. Det gjør Mette Jacobsen i Vadsø.

Mette Jacobsens hus er en attraksjon både blant Vadsøfolk og turister. Et skilt ønsker alle velkommen til en pause på trappa. Ikke alle forstår med en gang at huset er et av de få som unnslapp bombene i Vadsø i 1944.

Mette Jacobsens hus er en attraksjon både blant Vadsøfolk og turister. Et skilt ønsker alle velkommen til en pause på trappa. Ikke alle forstår med en gang at huset er et av de få som unnslapp bombene i Vadsø i 1944.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Aftenposten, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Sunnmørsposten og iTromsø


- Mange sier: «At du gidder, du som er alene. Kjøp deg leilighet». Jeg har valgt å ta vare på huset, selv uten støtte fra kommunen og Riksantikvaren. Jeg har spurt, men fikk negativ respons.

Norsk attraksjon

Huset Mette Jacobsen tar vare på med liv, lyst og egne penger, er et av få hus i Vadsø som overlevde andre verdenskrigs bomber. Er du i byen og kjører Havnegata, vil du som de fleste stoppe opp. For Steffen Aronsen har dekorert den ene siden med et maleri som ber om å bli fotografert. Faktisk var det trafikkork da det kom opp, og fremdeles kan hvinende bremser høres. 

- Jeg vurderte å sette inn en ny dør, men det ble for kostbart med 30.000. Ønsket var likevel å beholde karmene. Damen som liksom titter ut av døra for å hente avisen, ser opp mot bombeflyene som kom 23.august 1944 og la nesten hele byen i ruiner.

Damen som liksom titter ut av døra for å hente avisen, ser opp mot bombeflyene som kom 23.august 1944 og la nesten hele byen i ruiner.

Damen som liksom titter ut av døra for å hente avisen, ser opp mot bombeflyene som kom 23.august 1944 og la nesten hele byen i ruiner.

Vadsø-folkene er blitt vant til den spesielle utsiden. Mange spurte også forsiktig om de kunne få komme nærmere. 

- Derfor satte jeg opp et skilt sist år som sier at det er lov. Ta på veggen eller drikk en kopp kaffe på trappa. Det er bare koselig. 

Gjenværende beboer

Hun har funnet ut at huset fra rundt 1852, trolig var et av de første i byen som hadde toalett. Det ble kalt huset med de tusen rom.

- Det er så mange små rom og finurlige løsninger her, så det er spennende å pusse det opp rom for rom. Mange eldre i byen har også et forhold til huset. Her om dagen ringte en dame i 80-årene på, og hun ville gjerne se overetasjen. For hun hadde klippet håret i frisørsalongen som var der. 

Da hun ble tilbudt å kjøpe huset for rundt 10 år siden, var det ikke tvil i hjertet. 

Huset med de tusen rom er nesten en sannhet. En fall-lem over trappa gir adgang til systua, der Mette Jacobsen fikser opp retrokjoler og lager bilder av stoff fra 60-tallet.

Huset med de tusen rom er nesten en sannhet. En fall-lem over trappa gir adgang til systua, der Mette Jacobsen fikser opp retrokjoler og lager bilder av stoff fra 60-tallet.

Respatex-bordet og stoler kom i hus etter et Facebook-oppslag. Rusten fikk hun vekk med stålull.

Respatex-bordet og stoler kom i hus etter et Facebook-oppslag. Rusten fikk hun vekk med stålull.

Samlelysten startet med Mor Monsens jordbærsyltetøy-glass. Nå er det mange som kjenner verdien av disse, så hun får ikke flere for 10 kroner stykket.

Mange husker nok dette fjeset. Akkurat denne er fra barndomshjemmet.

Mange husker nok dette fjeset. Akkurat denne er fra barndomshjemmet.

Kjøkkenduken er en klokkestreng som skulle vært i glass og ramme, men som fikk et nytt liv på bordet.

Kjøkkenduken er en klokkestreng som skulle vært i glass og ramme, men som fikk et nytt liv på bordet.


- Da jeg satt i kjøkkenet, kjente jeg en helt egen ro og en fantastisk atmosfære. Etter mange år som streifer der jeg har jobbet med alt fra å egne liner til å servere på hotell, bestemte jeg meg for å slå meg ned i Vadsø. Nå er apotekjobben min rett rundt hjørnet, og jeg stortrives. Selv med husets eget spøkelse. Vi har omsider blitt venner.

Måkene flyr opp ned

Selv om alt er lutter glede, er det også mye hardt arbeid som har vært utført. Både rent praktisk og detektivmessig. Hun begynte med å fjerne endel møbler og male alt i én farge for å starte en plass. Så tok hun det steg for seg. 

- Husmorvinduene hadde falske ruteinndelinger i plast. De var livsfarlige, stygge og upraktiske. Når det stormer, står jo huset nesten i lufta og måkene flyr opp ned. De ble byttet, da jeg ville at huset skulle få tilbake sine opprinnelige vinduer.

På veggen i stua kom det opp et panel som passet inn, etter lang tids søk. 

- Tømmerveggen bak var ødelagt, og jeg ville ha det samme. Moelven-panelet kostet en formue, men det er verdt det. Stuen får en flott lunhet, og når lyset skinner på det endres fargen.

Den gamle tømmerveggen var ikke mulig å redde. Panel ble løsningen, og gir stua en lunhet.

Den gamle tømmerveggen var ikke mulig å redde. Panel ble løsningen, og gir stua en lunhet.

Retrohjem07.jpg

Kjøkkenet og stua skulle være gjort raskt og enkelt, men etter en historie med to bærevegger som var tatt vekk så hele huset sank - tok det både lengre tid og kostet mer. 

- Det var krise. Etter all jekkingen, gikk i alle fall dørene på overetasjen skikkelig igjen. Ulempen er at en hel vegg forsvant her nede, slik at jeg mistet plass til krydderboksene og alle tingene mine. Jeg får nesten abstinens av å snakke om det!

Jakter nedfallsfrukt

For Mette Jacobsen har et godt øye til gamle ting. Én ting er å få på plass et kjøkken i gammel stil uten dilldall, en retrovifte, tapet i eldre stil og historiske fliser. Hun har stirret seg sliten i øynene på pc og bladd i permer så hun har blitt sår i nevene. En annen like viktig ting, er nemlig å få plassert alle skattene på rett sted. 

- Galskapen begynte på et loppemarked i Kirkenes, med Mor Monsen jordbær-syltetøyglassene som vi drakk melk fra. Husker du dem? De kostet bare 10 kroner. Nå har jeg 30, og sliter med å få tak i flere. Det er altfor mange som har oppdaget verdien av dem.

Vakre kvinnehoder, kjent som «negerdamer», kjøpt av onkler i utenriksfart har fått nytt hjem i vinduskarmer og på tv-bordet. Kjøkkenstolene og respatex-bordet ble fangsten etter flere Facebook-oppslag. Rasjoneringskort, noen bilder og en appelsin-plakat har en annen historie. De kommer fra falleferdige hus, som er en liten besettelse. 

- Det er herlig å se ut mot Barentshavet når vinden tar tak. Kjerringene utenfor holder seg i veiskiltene og får pusten igjen i håndveska!

- Det er herlig å se ut mot Barentshavet når vinden tar tak. Kjerringene utenfor holder seg i veiskiltene og får pusten igjen i håndveska!

Plakaten på veggen er skrapt av appelsinkasse fra en falleferdig hytte.

Plakaten på veggen er skrapt av appelsinkasse fra en falleferdig hytte.

Et eget hjørne i stua er viet gamle minner fra familien i Berlevåg. Lampen ble reddet fra søppelplassen, mens Jesus er tatt fra hytta og klokkestrengen var bestemorens.

Et eget hjørne i stua er viet gamle minner fra familien i Berlevåg. Lampen ble reddet fra søppelplassen, mens Jesus er tatt fra hytta og klokkestrengen var bestemorens.

Retrohjem13.jpg

- Jeg husker mitt første hus. Da var jeg 12, og gikk til nabohuset som var helt igjenspikret med hull i taket. Det var vinter og litt snø, men jeg gir meg ikke så lett og kom inn.  På loftet var det en død fugl og rare saker. En venn av meg sier at jeg stjeler, men jeg svarer: «Dette huset har ikke vært i bruk på 100 år, og jeg tror eierne ville blitt glade dersom noen berget bildet på veggen». Jeg har uansett bare tingene på lån, andre overtar etter meg! 

Glad i vinden

Oppussingen tar aldri slutt og det koster, men tanken om at alt skal tilpasses huset står hun fast ved. Her tas ingen snarveier. 

- Jeg la mye penger i gulvet nå til påske, og tok det dyreste jeg kunne finne. Når du har hund blir gulvet rasert, og jeg orker ikke å bytte etter 10 år. Selv får hun mye glede av det som er helt gratis. Nemlig å se ut vinduet når det blåser som verst. - Det er herlig å se ut mot Barentshavet når vinden tar tak. Kjerringene utenfor holder seg i veiskiltene og får pusten igjen i håndveska! 

PS: Mette Jacobsen ønsker seg nå bare én ting: Elg i solnedgang-lampe. Du vet hvor du finner henne

HER BOR

Navn: Mette Jacobsen og Vimsa, en flatcoated retriever.  

Hus bygd: 1852, sånn cirka.

Areal: 94 m2, alle knekk-rommene kommer ikke med.

Byggematerialer: Russeplank/tømmer.

Oppvarming: Strøm og vedovn

Retrohjem16b.jpg
Alf Ove Hansen
Ishuset som smelter hjerter

Industribygget ble en drøm, men startet som et mareritt.

Ikke nevn betongsaging eller kamstål til Ottar Zahl Jonassen. 

Ishus07.jpg

Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Aftenposten, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Sunnmørsposten og iTromsø


Far og sønn er ute på sykkeltur i Vadsø. Forbi Havnegata, lokalavisen Finnmarken og ned mot indre havn. De passerer det gamle ishuset, som sørget for is til fiskeindustrien. Nå en tom og deprimert bygning.

-  Se, her er det nye huset vårt! sier far.

-  Du tuller! sier sønn.

Ottar Zahl Jonassen sier at joda, han tullet litt. Mest mente han likevel alvor. 

Ishus01.jpg

Litt galskap.

-  Jeg så et potensial i det ikoniske utrykket og tenkte: «Fader, dette kan bli kanontøft.» Det var også litt galskap, jeg må jo si det. 

Ishuset hadde ligget brakk i 11 år. Han fikk kjøpe det for 50.000 kroner, mot at han selv fjernet alt innhold. Og for å gjøre en flerårig historie kort - som involverte både kommune, flerfoldige avisoppslag, offentlige nei og Fylkesmannen - fikk han til slutt lov å bo i et industriområde. 

Både han og kona Ruth er vokst opp i Vadsø, og etter mange år på Østlandet kom familien på fire hjem i 2011. Hun er sykepleier, han konsulent for bedrifter som vil etablere seg i Varanger. Renoveringen ble startet med stort pågangsmot. 

-  Vi startet med å fjerne ammoniakktanker, kompressorer, ismaskin og kjøle- og fryseutstyr. Bare å tømme huset kostet 300.000 kroner.

Stål i ben og armer

Så startet prosessen med betongsaging. Bare ordet frembringer fremdeles svetteperler på pannen til Ottar Zahl Jonassen. 

-  Det var 35 cm dype vegger med kamstål, og det viste seg at det var enormt mye mer armering enn vi trodde. Det var et solid bygg, og mennene som saget holdt på å krepere. Totalt 4-5 uker med 2-3 mann i arbeid. Ut av det fikk vi en gang og et oppholdsrom på bakkeplan. 

Ishus08.jpg

Utfordringene med å gjøre om et industribygg til et hjem var ikke over. Vann og avløp måtte også på plass.

-  Vi forsøkte først med kjernebor, men det gikk ikke. Så ble det satt pigger på gravemaskinen, og igjen støtet vi på sinnssykt dimensjonert kamstål. Først laget vi et stort hull, deretter brukte vi en stor vinkelsliper før vi igjen fikk pigget oss inn til neste lag. Vi arbeidet oss 60 cm dypt inn før vi fikk koble til vann og avløp. Det var helt vilt!

Ishus03.jpg

Vasker vindu på 20 minutter

Neste steg var å bygge andre etasje. Først måtte det store rommet deles inn i flere. Bevæpnet med en lasermåler og en sprayboks delte han inn alle rommene.  

- Jeg var helt sikker på at alle soverommene skulle være vestvendt mot indre havn. Alle tre har to vinduer hver. Badene var jeg sånn passelig sikker på hvor skulle være. Vi måtte bare ta hensyn til utvendige betongribber, som er bæreelement.

I tredje etasje er det stue og kjøkken i ett. Bak stua er det plass til et kontor. Det mest slående med rommet er de store vinduene, med en 12 meter lang stedbygd sitteplass. Havutsikten er slående. Rengjøringen, slik at horisonten kan nytes, er Ottars ansvar. Konsekvensen av at han en gang klagde på konas arbeid. 

- Vinduene er selvrensende, ikke selvvaskende. Med en vannførende teleskopbørste med kost og 4 dyser, tar det kun 20 minutter å vaske alle sammen.

Gult, rødt og blått

Fargevalgene er spreke. Fra knallgul gang i barnesoverom-avdelingen til rød tv-stue i førsteetasje. Retroblått ble gjennomgangsfarge langs trappeveggene og i hele det store oppholdsrommet. De forsøkte først med hvitt, med det ble for sterilt og sykehuspreget. En stor egeninnsats er også lagt ned her, og de er også takknemlige for all hjelp de har fått av venner. 

Ishus05.jpg
Ishus06.jpg

- Jeg var mentalt og fysisk utladet etter betongsagingen, og tenkte det var helt uaktuelt å male selv. Så var det snøstorm ute. Jeg begynte å sparkle, fikk ånden over meg og tenkte at dette fikser jeg. Med Seal på full guffe var jeg optimist, og det gikk litt sport i det. Da jeg kom til bøtte nummer 50 med sparkel, angret jeg likevel bitte litt. 

Ingen latter, takk!

Ishus04.jpg

Ottar Zahl Jonassen har noen tips til andre som drømmer om ta over et industribygg. 

- Gi gass. Følg drømmene. Sjekk om bygget kan brukes boligformål. Det blir alltid dyrere enn du tror, og det tar tid. 

Selv ser han noen små ting som kunne vært gjort annerledes. De burde ikke flyttet inn før alt var ferdig, og fremdeles er det ting som gjenstår.  De skal ferdigstille en utleiedel i førsteetasje, få på plass badstua og tv på soverommene. 

Tanken på å gi opp slo ham aldri.

- Hadde jeg ikke fått til dette, ville jeg blitt latterliggjort. Det er jo en drivkraft i seg selv!

Ishus02.jpg

HER BOR

Navn: Ottar, Ruth, Eric og Lisa Zahl Jonassen

Hus bygd: 1985/2017

Areal: 288 m²

Byggematerialer: Betongelement

Oppvarming: Strøm, vannbåren gulvvarme


Alf Ove Hansen
Soldatenes favoritt
Sara02.jpg
 

Sara Duodji er fast leverandør til Forsvaret, og produktene er best i test. For Karen Berit Sara Nedrejord (60) er trygghet og oversikt viktigere enn å vokse.


– Hvorfor begynte du å lage neversåler og kartanker?

– Jeg frøs vel litt! ler hun godt.…

Sara01.jpg

Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for DNB Nyheter


Å bo på stedet som har kulderekorden i Norge med minus 51,4, er jo et godt utgangspunkt for å lage støvlefôr av filt og never. Vi er like utenfor Karasjok sentrum. Ved ambulansestasjonen viser et skilt veien til Sara Duodji. Her må du fysisk møte opp for å få tak i de sagnomsuste varene som holder deg varm. Nettbutikk har de ikke. De svarer på telefon og e-post, og sender ut varer én gang i uka. På sybordet ligger en pakke til Australia klar.

Motvillig oppmerksomhet

Imens på bakrommet gjør bedriftens andre faste ansatte Heidi Kamilla Eira (38) seg klar til å dele bjørkenever. Såleproduksjonen går sin gang. Ukens kartank-produksjon er også startet. Forsvaret er den største kunden. Etter mange år som leverandør skal de ikke svikte tidsfristen denne gangen heller. Så det er ikke optimalt å få journalist og fotograf på døra.

– Hvis denne artikkelen fører til økt etterspørsel, får du komme hit å jobbe!

– Hvis denne artikkelen fører til økt etterspørsel, får du komme hit å jobbe!

Egentlig kunne Karen Berit Sara Nedrejord klart seg uten oppmerksomhet.

– Hvis denne artikkelen fører til økt etterspørsel, får du komme hit å jobbe!
– Jeg er ikke så flink med håndarbeid.
– Det lærer vi deg!

Sara04.jpg

Trygt for barna

Karen Berit Sara Nedrejord ler, men mener alvor. For blant beskjedenhet og Jantelov-frykt er det noe sannhet i ønsket om å være anonym. For bedriften går mer enn godt takket være fornøyde kunder. Soldater, jegere, fiskere, turister. Alle markedsfører henne, slik at de to fast ansatte og fem på akkord har nok å gjøre.

Da hun startet Sara Duodji, var målet enkelt og greit.

– Jeg ville ha et firma som var nært hjemmet, slik at det kunne vært trygt for barna. De skulle ikke på SFO, men vite hvor moren var. Slik jeg selv hadde vokst opp. Jeg har ikke lyst til å bli for stor. Jeg har mer kontroll når bedriften er liten, sier Karen Berit Sara Nedrejord.

BARNEBARN:  Familien er viktig for suksessen, og har alltid vært en del av bedriften. Denne dagen kom barnebarnet Elle innom for å hilse på Karen Berit Sara Nedrejord.

BARNEBARN: Familien er viktig for suksessen, og har alltid vært en del av bedriften. Denne dagen kom barnebarnet Elle innom for å hilse på Karen Berit Sara Nedrejord.

HÅNDARBEID:  Heidi Kamilla Eira laget bare bjørkenever-såler det første året hos Sara Duodji. – Jeg trives med fysisk arbeid, og er stolt over håndarbeidet vi produserer.

HÅNDARBEID: Heidi Kamilla Eira laget bare bjørkenever-såler det første året hos Sara Duodji. – Jeg trives med fysisk arbeid, og er stolt over håndarbeidet vi produserer.

Startet i garasjen

Hun gikk praktisk til verks. Gikk på tovekurs. Hun ville jobbe med ull, som er et lett råstoff å få tak i. Så måtte hun lage noe folk ville ha. Hun gikk på etablererskole, fikk stipend og undersøkte markedet fra Finnmark ned til Lofoten. Jo, folk ønsket kartanker og såler. Med møbelsnekkerfaget og svennebrev i samisk husflid i lomma, startet hun produksjonen i garasjen.

– Mange lokale kom innom. Kundene tar ut sålene som følger med skoene, og erstatter de med neversåler eller kartanker. I det samiske miljøet bruker noen fremdeles sennegress. Kartanker gjør samme nytten, men er mer lettvint.

Sara08.jpg
Sara07.jpg

1000 kartanker, takk

Forsvaret kom på banen via tilfeldigheter. Nedrejord fikk besøk av soldater fra Porsanger, som ønsket varme såler til en øvelse. Etter hvert kom en telefon fra Forsvaret. De hadde vært på jakt etter lokale produsenter av kartanker og såler i Porsanger, uten å finne noen som kunne levere store bestillinger. De ble så tipset om henne.

– De kom innom, inspiserte stedet og la inn bestillinger på flere tusen neversåler og kartanker. Vi hadde nok å gjøre. Forsvaret var fornøyd, og nå har vi jevnlig 2-årskontrakter med dem. Jo, jeg er jo litt stolt over å være leverandør til Forsvaret.

sara05.jpg

Tøft for skuldre og rygg

Det har vært harde år for kroppen, for toving og sying tar på. Heldigvis fikk Karen Berit Sara Nedrejord for noen år siden kjøpe en spesiallaget tovemaskin fra Sintef. Den bruker 1 minutt på tovearbeid som før tok 10 minutter for hånd.

Det gjorde livet lettere for henne og Heidi Kamilla Eira, som ble fast ansatt for noen år siden. Det første året lagde hun bare neversåler. Nå er hun daglig leder, og har alene ansvaret for bestillingene fra Forsvaret. For vaskemaskin og tovemaskin er bare involvert i noen få minutter av produksjonen.

Bedriften oppfyller også de mange kravene for å få lov til å bruke Duodji-merket. Duodji er et samisk samlebegrep for håndverk, brukskunst og bearbeidede materialer med basis i samisk kultur og tradisjoner.

Sara11.jpg

Rent naturprodukt

– Jeg lager ett par av gangen. Først fortoves ulla i ett minutt i en spesialmaskin. Så toves kartankene for hånd med grønnsåpe. Vi bruker ingen kjemikalier. Så formes de for hånd. Ingen blir like. På én dag kan jeg klare mellom 10 til 15 par, avhengig av størrelse. Er det store idrettsmesterskap på tv, klarer vi veldig mange, sier Heidi Kamilla Eira og ler godt.

Neversålene er også et unikt håndverk. Bjørkenever i midten og tovet ull rundt, gjør at du ikke fryser. For både never og ull puster. Når du svetter, absorberer sålen fuktighet og gir dobbel beskyttelse slik at du ikke skal fryse under fotsålen.

– Jeg lager 100 par fordelt over 2 dager. Først «stanser» vi neveren. Det betyr at neveren legges på et brett og blir trykt ut i såleform av kniver. Deretter må jeg dele neveren, for at den skal bli tynnere. Så knyter vi ull rundt bjørkeneveren.

FÅR GRATIS MARKEDSFØRING:  Facebook har de bare vært på i få år. Markedsføringen har fornøyde kunder stått for.

FÅR GRATIS MARKEDSFØRING: Facebook har de bare vært på i få år. Markedsføringen har fornøyde kunder stått for.

Hold sålene unna varmelementer

Sålene har du lenge, dersom du behandler dem rett. Det betyr at de ALDRI skal tørkes på varmeelementer eller for sterk temperatur. Da vil sålene krympe. Vask dem med grønnsåpe og heng dem til tørk over natten.

– Jeg er stolt over at samisk håndverk bidrar til den moderne verden. Forsvaret er opptatt av kvalitet, og vi er gode nok for dem. Selv elsker jeg også jobben min, da den gir meg frihet. Familien er reindriftsamer i reinbeitedistrikt 14 A Spierttagáisá. Så jeg må av og til bidra på minuttet, og noen ganger er jeg borte i uker av gangen, sier Heidi Kamilla Eira.

BEST I TEST:  I høst fikk neversålene terningkast 6 i Jakt&Fiske.

BEST I TEST: I høst fikk neversålene terningkast 6 i Jakt&Fiske.

MIS of Sápmi

Hun er den som pusher på for at bedriften skal utvikle seg både digitalt og markedsmessig. I år ble de med i prosjektet MIS of Sápmi. Et samvirkeforetak med utvalgte duodjiprodusenter som andelseiere. Målet er å skape lønnsomme og bærekraftige virksomheter, som også forteller om samisk kultur. Produktene skal nå et internasjonalt marked, være eksklusive og av høy kvalitet.

– Karen Berit er mer forsiktig enn meg. Vi møtes ofte på midten. Målet er at arbeidsplassen min skal eksistere i fremtiden. Jeg fikk oss derfor på Facebook. Nå er nettbutikk målet. Det tar for mye tid å svare på telefoner og e-poster, mener Heidi Kamilla Eira.

Terningkast seks i «Jakt og Fiske»

Karen Berit Sara Nedrejord er fremdeles i tenkeboksen. «Kanskje», sier hun om nettbutikk. Stoltheten over det hun skaper er jo der, og hun utvikler stadig nye produkter. Som skinnluer og smekker til barn, kjoler og skinnvotter til voksne. For oppmerksomheten fra kunder og journalister gir seg ikke. Hun viser oss siste utgave av Jakt&Fiske.

– Neversålen fikk terningkast 6. Pågangen ble så voldsom at vi foreløpig ikke har lagt artikkelen på Facebook!

Sara03.jpg
Alf Ove Hansen
- Røslige tyske fiskere hiver seg om halsen min av gjensynsglede!
02seiland.jpg

Seiland er øya for viderekomne turgåere. Det er heller ingen spøk å starte reiselivsbedrift her. Takket være en klok investor og en coach som ga verdifull salgstrening, lever Seiland House godt.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for DNB Nyheter


Vi forsøker å tolke rutetidene fra Alta til Seiland, men en trenger doktorgrad i hurtigbåt-tabeller for forstå tallene.

Riiiiiing

– Hei Stig Erland Hansen! Hvordan kommer vi oss ut til deg på en fredag?
– Skal vi se, jeg står her på brygga og fikser en motor. En mulighet er VargsundXpressen fra Alta klokken 7, med bytte på Storekorsnes. Returen blir sen. Det går også en skolerute fra Storekorsnes, 50 km fra Alta, klokken 7.30 til oss på Altneset. Den har retur 14.20, men ikke til Alta. Så vil dere hjem tidlig, må dere ta denne og kjøre til Storekorsnes. Ring båten, da den bare har signalstopp hos oss.

Riiiiiing

-Hei, er det Nordic Sky?
-Ja!
-Kan dere hente oss på Altneset på Seiland 14.20?
Ja!
– Fint!

Kort og kontant som alltid i Finnmark.
Havet er blikkstille, og denne høstdagen kunne ikke vært bedre å ta turen ut til Seiland.

_E7I7027.jpg

Etter drøyt 20 minutter med Nordic Sky, møter vi Stig Erland Hansen på kaia.

– Jeg skal frakte to tsjekkiske gjester inn i fjorden, derfra går de til isbreen. Bli med!

_E7I6955.jpg

Øya for viderekomne

Vel fremme hopper gjestene i land, og spør om veien videre. For nå er vi i nasjonalparkdelen av øya, og her er det ikke et eneste skilt eller malte bokstaver som viser vei. Seiland er for erfarne turgårere.

– Dere går rett opp til venstre langs bekken. Isbreen ser dere fra toppen. Jeg henter dere klokken 18!

Stig Erland Hansen er utdannet snekker og ingeniør, og har styrt store anleggsprosjekter. 56-åringen har også vært daglig leder i en større skiferbedrift i Alta, med ansvar for store kunder. Det kommer godt med når du har en reiselivsbedrift som består av 13.000 mål tomt, et internat, lærerbolig, skole og sju båter.

Stig Erland Hansen er utdannet snekker og ingeniør, og har styrt store anleggsprosjekter. 56-åringen har også vært daglig leder i en større skiferbedrift i Alta, med ansvar for store kunder. Det kommer godt med når du har en reiselivsbedrift som består av 13.000 mål tomt, et internat, lærerbolig, skole og sju båter.

Dårlig timing

Det er alltid en fordel med en solid bakgrunn, en genial idé og mye stå-på vilje. Du kommer likevel ikke langt uten penger. For Stig Erland Hansen betydde gamle relasjoner mye. I hans siste jobb var han ofte vertskap for bedriftens storkunder.

– Jeg fikk forståelsen for hva en bedriftskunde forventet. Det ble også ofte bedre samtaler rundt bålet på fjellet enn over et restaurantbord.

En av kundene som hadde vært med ham ofte på tur, var Pål Smith fra Ellinggård-gruppen. På vei hjem etter en reise snakket de om løst og fast. Da sier Stig Erland Hansen:

– Egentlig skulle det vært artig å drevet et eget reiselivsselskap, med opplevelser for bedrifter. Jeg har til og med navnet klart.
– Si fra dersom du gjør det, så skyter jeg inn kapital. Vi eier det 50/50, men du driver det, kom det kontant fra Pål.

Stig Erland Hansen sa etter hvert opp jobben, og Alta Adventure ble startet. Året før finanskrisen. Timing for å selge pakketurer til bedrifter kunne ikke vært dårligere, men det gikk rundt likevel. Men å bare skulle selge på påslaget, var tøft. Hva var det av andre muligheter?

Uaktuelt å starte på en øy

I 2009 sa noen til ham at han burde se på internatbygget som var til salgs på Seiland.

– Det var helt uaktuelt for meg å drive en bedrift på en øy med sporadisk båtforbindelse. Men flere pushet på meg. En vakker høstdag som denne dro jeg inn, og satt akkurat her vi nå sitter. Utsikten over fjorden var magisk, bygningsmassen var lagt flott inn i terrenget og alt var i god stand.

_E7I6945.jpg

Etter en prosess med Alta kommune, fikk han kjøpe internatbygget. Senere kom også lærerboligen for salg, og da skolen ble nedlagt i 2011 fikk han kjøpe den også. Seiland House ble etablert som konferansested. Nå skulle han sitte i den andre enden og være selgeren som pushet reiselivsprodukter. Det var han ikke helt komfortabel med. Hansen identifiserte seg for mye med den travle bedriftslederen som alltid får en selger på døra.

01seiland.jpg

Ikke glad i salg

Hjelpen kom fra et kanskje noe utradisjonelt sted.

– Jeg valgte å få hjelp av en coach. Anne-Lise Ø.Vestgård var en god sparringspartner, og sa: «Du må utvikle et så godt produkt å selge, at kunden merker det på hele deg. Så er det opp til ham å takke ja eller nei. Sier han nei, er det han som går glipp av en unik opplevelse på Seiland».

Salget løsnet. Etter noen år ble fisketurisme en del av porteføljen. Stedet var fremdeles bare åpent fra april til oktober. Det har vært krevende. En av styrkene er relativt få faste kostnader. Staben leies inn etter behov.

– De første årene var det ikke mye lønn å ta ut. På det minste tok jeg ut 70.000 kroner i årslønn, og måtte ha ekstrajobber. Du må være dedikert, forberedt på mye jobb og at du må prioritere. Skulle alt ha blitt pusset opp med én gang, ville jeg forlengst gått konkurs.

SOM DET IKKE VAR EKSOTISK NOK:    Uvanlig nok kan du slappe av i en karibisk bar på en øy i Vest-Finnmark. Forklaringen? Stig Erland Hansens kone er fra Cuba.

SOM DET IKKE VAR EKSOTISK NOK: Uvanlig nok kan du slappe av i en karibisk bar på en øy i Vest-Finnmark. Forklaringen? Stig Erland Hansens kone er fra Cuba.

200.000 i energi

En så stor bygningsmasse er ikke billig å renovere eller holde i drift, selv om man tar det litt etter litt eller får god hjelp av naboer. Bygningene er rustet opp både utvendig og innvendig.

– Årlig bruker jeg rundt 200.000 kroner i energikostnader. Vi har både elektrisk oppvarming og et sentralvarmeanlegg. Drivstoffutgiftene er også høye, og vi må være kreative når vi skal frakte materiell inn hit. Vi har fått på plass et moderne sanitæranlegg som passer voksne og ikke lenger bare skolebarn.

Alt krever store investeringer. Eierduoen gikk inn med nesten to millioner kroner i frisk kapital. I lån har bedriften rundt 4 millioner kroner. Omsetningen i år blir på rundt 3, dersom sesongslutt blir i oktober.

09seiland.jpg

Men hva skjer når de uventede regningene kommer? For selv om Stig Erland Hansen hadde en forretningsplan på 20 sider og en markedsføringsplan på like mange, så skjer det alltid noe.

Hjelp i kritisk fase

– Når et nytt ventilasjonsanlegg til en halv million måtte installeres, holdt det på å knekke meg. Pål viste tillit, og bidro både som en fantastisk samtalepartner og med penger i en kritisk fase. Skulle han fjernstyrt meg fra Oslo, hadde det ikke gått så bra. Like viktig var tilliten og det åpne, gode forholdet mellom meg og DNB-bankrådgiver Ivar Sætermo.

Stig Erland Hansen mener ærlighet er et nøkkelpunkt i møte med både samarbeidspartnere og bank. Han ønsker også at de økonomiske forbindelsene skal bli ende flinkere til å gi råd til gründere om likviditet.

ETTER TUREN: Et arkitekttegnet badeanlegg i Altaskifer med sauna, jacuzzi og badestamp tilfredstiller selv den mest kresne turist.

ETTER TUREN: Et arkitekttegnet badeanlegg i Altaskifer med sauna, jacuzzi og badestamp tilfredstiller selv den mest kresne turist.

UTSIKT: Sikkert godt å slappe av her etter en lang dag med opplevelser på Seiland.

UTSIKT: Sikkert godt å slappe av her etter en lang dag med opplevelser på Seiland.

Lær om likviditet

– Det er den som avgjør om du lever. Kan du ikke betale én regning, kan det være nok til at Namsmannen står på døra. Jeg håper at både DNB og Innovasjon Norge kan bli enda bedre til å hjelpe gründere med å lage en likviditetsplan. I mitt tilfelle har jeg en stor omsetning på sommeren, og alt går greit. Men når vinteren kommer, skal strøm og forsikring likevel betales. Da må du ha noen hundretusen på konto. Hadde jeg ikke hatt en så god partner i Pål som jeg hadde, kunne alt kollapset.

Det er ikke lenge siden Stig Erland kjøpte ut Pål, for samme sum som han gikk inn med. De er fremdeles gode venner. Nå var det derimot på tide å videreutvikle prosjektet.

FISKEPARADIS:    Seiland House er populært både som konferansested, til overnatting for turgåere og ikke minst ettertraktet blant fisketurister. I år forsøker de seg for første gang på vinterturisme.

FISKEPARADIS: Seiland House er populært både som konferansested, til overnatting for turgåere og ikke minst ettertraktet blant fisketurister. I år forsøker de seg for første gang på vinterturisme.

Ser etter den rette

For Seiland House skal etter hvert blir en helårsbedrift. De rette seg mot nordlysturisme, opplevelser med rein, hunder og kongekrabbe, samt skiturister som vil oppleve skikjøring på Finnmarkskysten, såkalt «sea to summit». Allerede denne vinteren kommer det noen test-turister. Han våger å gjøre dette nå, da infrastrukturen omsider forbedres.

– Fylkeskommunen har gjort det de lenge har sagt de skal gjøre, å bygge kombikai her på Altneset slik at en bilførende katamaran kan legge til her. Til neste år kan jeg kjøre om bord i Alta med både utstyr og gjester.

Stig Erland Hansen kunne godt tenke seg en ny samarbeidspartner eller en medinvestor.

– Vi har 50 sengeplasser her, og må profesjonalisere både markedsføring samt hotell- og restaurantdelen mer. Interiørmessig kommer det også endringer. Bare de rette har noe å bidra med, betyr det ikke noe om de kommer fra Norge eller andre land.

Røslige tyskere

I utgangspunktet ønsker han fortsatt å ha en hånd på rattet. Det å være et godt vertskap er viktig for at bedriften fortsatt skal være en suksess. Han henter derfor ofte gjestene selv i Alta, da de fleste kommer med fly.

– 80 prosent av gjestene mine har vært hos meg før. Det gjør inntrykk når røslige tyske fiskere hiver seg om halsen min av gjensynsglede!






_E7I7021.jpg

PS: Like før vi drar, får han en SMS fra sine tsjekkiske gjester: «Hello Stig, we found the glacier. It’s beautiful.»


Alf Ove Hansen
Loulou
AOH33310c.jpg
Er du ikke interessert å møte dine dypeste mørke og lyse sider, skal du tenke deg om. For her i nord i den råe naturen kan du ikke gjemme deg for deg selv. Jeg har iallefall fått bedre kontakt med mitt innerste, og har nå fått en retning på drømmen min!

Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Aftenposten august 2013. Oppdatert oktober 2018


Berlevåg

Værhardt. Vind. Du vet ikke hva det betyr før du har vært i Berlevåg. Derfor er det også bygd flere moloer her. Mange menn har svettet og strevd for å gjøre stedet trygt. Et arbeidsanlegg står fortsatt igjen. Brakkene ble blant annet brukt til lagring av lokomotiver, sveising, administrasjon, soverom, spisesal og kjøkken. Statens havnevesen trakk seg ut på slutten av 1970-tallet, og etter det er brakkene blitt brukt til turistinformasjon og museum. Nå handler det derimot om andre former for kreativtet.

Et sted å skape

Berlevåg Havnemuseum disponerer området, som de ønsker skal vernes. Sammen med ildsjeler i lokalsamfunnet har den ene brakka fått et helt spesielt og nytt liv: Kvitbrakka. Den ligger rett bak moloene. Du bare aner at den ikke er som de andre, ene og alene da navneskiltet er brodert med korssting. Innenfor åpenbarer det seg en retro-himmel av de sjeldne, og det er her det inviteres til at kreative sjeler kan bo.

RETRO-HJEM FOR KREATIVE I BERLEVÅG.  Kvitbrakka i Berlevåg huset Statens havnevesen og arbeidsfolk som bygde moloene. Nå er brakka et unikt retro-hjem til leie for kreative hjerner.

RETRO-HJEM FOR KREATIVE I BERLEVÅG. Kvitbrakka i Berlevåg huset Statens havnevesen og arbeidsfolk som bygde moloene. Nå er brakka et unikt retro-hjem til leie for kreative hjerner.

- Vi har et vidt kunsterbegrep! Kvitbrakka ønsker vi skal være et sted å skape noe, enten det er med hender, hode eller hele kroppen.  Så enten du er forfatter, skribent, danser eller for så vidt forsker, er det bare å sende oss en epost. Vi har allerede hatt en street artist, en klesdesigner og rappere boende, sier museets avdelingsleder Anfrid Oline Hojem, som også er med i støttegruppa Kvitbrakkas venner. 

Det er tre soverom i brakka, en skrivestue, et galleri og et 150 m2 stort atelier der to kunstnere kan jobbe. Tanken er at brakka skal leies ut fra mai til ut september. Men tåler du kulde, er det bare å prøve andre måneder også.

- Det kommer rett og slett an på hvor kaldt du vil ha det. Er du en hardhaus, er ikke andre tider på året et problem. Det er bare det at ytterveggene ikke er isolert etter dagens standard. Ellers har vi både varmepumpe og varmovner i alle rom, sier Hojem.

Untitled_Panorama1.jpg

Stopper og skriker

Billedkunstner Loulou Nyman fra Sverige bruker atelier-delen når vi er på besøk. Hun har testet brakka fra februar til mai. Hun malte med hansker på i vinter, men fra april var det bare velstand. Å spørre henne hvordan oppholdet har vært, er som å trykke på en sitatmaskin.

Lyset her er fantastisk i overgangen vinter til vår.

Naturen er så vakker at jeg nesten får hjerneblødning!
Noen ganger når jeg kjører rundt her, må jeg bare stoppe bilen og skrike. Det er som å være med i et evig National Geographic-program uten AV-knapp. Jeg har aldri vært så inspirert noen gang. Jeg kom til Finnmark som en person, og drar hjem til Stockholm som en annen. 
— Loulou Nyman
AOH33259.jpg

Da Loulou Nyman ble fortalt om atelieet, holdt hun på å svime av. «Tenk at det fantes et slikt sted i Berlevåg». Hun har hatt utstilling og holdt kurs for innbyggerne, og håper og tror på en retur. Hun skal iallefall anbefale både Kvitbrakka og Berlevåg til sine kunstnervenner, men med et lite personlig obs.

AOH33276.jpg
Er du ikke interessert å møte dine dypeste mørke og lyse sider, skal du tenke deg om. For her i nord i den råe naturen kan du ikke gjemme deg for deg selv. Jeg har iallefall fått bedre kontakt med mitt innerste, og har nå fått en retning på drømmen min!
— loulou Nyman

Skit eller skatt?

Nyman har møtt skiftende lys, ekte vind, brutale bølger, mektige fjell, skjønne strender, vennlige og nysgjerrige innbyggere. På innsiden er det også gode vilkår for å trives. Museet og Kvitbrakkas venner har gjort en formidabel innsats, med noe økonomisk støtte fra Kystverket og Berlevåg kommunes omstillingsfond. Men det aller meste er kommet på plass med god dugnadsånd over to år.

- Vi skrev søknader, laget tegninger, planla, hadde befaring, skiftet vinder, tettet lekkasjer, la nytt bad med varmekabler, malte, malte enda mer, spraylakkerte senger, spikret knagger, fikk nye rør, la tak, taket fløy av i en sterk storm, nytt tak kom på plass og så fikk vi over tid møbler og interiør fra Berlevågs innbyggere, forteller Anfrid Oline Hojem.

- Vi skrev søknader, laget tegninger, planla, hadde befaring, skiftet vinder, tettet lekkasjer, la nytt bad med varmekabler, malte, malte enda mer, spraylakkerte senger, spikret knagger, fikk nye rør, la tak, taket fløy av i en sterk storm, nytt tak kom på plass og så fikk vi over tid møbler og interiør fra Berlevågs innbyggere, forteller Anfrid Oline Hojem.

For Kvitbrakka ble lite penger på en måte en skjult velsignelse. For det mange anser som skrap og skit, så Kvitbrakka stor verdi i. De kunne dermed innrede med sjarm og sjel, og ikke med nytt og masseprodusert. Den gamle historien til Berlevåg ble nå en del av den nye. For det var ikke småtterier fra 1940 til 1980-tallet som egentlig skulle havnet på søppelplassen.

Skap overlevde krigen

* Disken i stua er fra Berlevåg Motehandel, nedlagt på 1970-tallet. 

*  Mange av stolene i atelier/kafédelen er fra den første skolen i Berlevåg etter krigen. 

*  Et pynteskap i stua er fra 1930-tallet, gitt som bryllupsgave fra en prest. Skapet ble gravd ned under krigen, da det ikke skulle gå tapt da Finnmark ble brent. 

* Et orgel og et piano tilhørte trolig en overingeniør fra havnevesnet. 

Mange av tingene vi har her, kommer med slike historier. Jeg tror kanskje noen nå ser at «gammelt rask» faktisk kan ha en verdi. Når de kommer til Kvitbrakka og ser det presentert på en annen måte, får de gjerne øynene litt opp. Flere og flere kommer iallefall nå til oss og spør om deres ting eller dødsbo kan være noe for oss, sier Hojem.

AOH33168 copy.jpg
AOH33168.jpg
AOH33232.jpg

Havnearbeider-ånden

Kvitbrakkas 300 m2 rommer mye både i volum og innhold. Skrivestua har plass til bord, hyller og en sofa. I driften her er forfatter og blogger Miriam S. Workinn med. Skrivestua skal ikke drives kommersielt, men det vil kreves dekning av kostnader ved utleie. Soverommene er nesten bare innredet med gjenbruk. Sengene er for eksempel fra havnevesnets molo-tid. Kjøkkenet har to ovner, fra etter krigen og kjøkkeninnredning fra 1970 i tidsriktig oransjefarge. Det som en gang var spisesal, er nå blitt finstue. Her selges også bedriften Stygge stings produkter. Korsstings-utfallene både i ramme og postkort er en suksess. Kafeen er i atelier-rommet, alt etter om det er kunstere til stedet eller ei. Tidligere var det 150 m2-store rommet flere soverom og kontor. Nå utvikles et program tilpasset Nordens Artist in residence-tilbud (AiR), der profesjonelle kunstnere søker på stipend for å oppholde seg i brakka. 

- Dette jobber blant annet Liz Rekve i Berlevåg kommune med. Hun er prosjektleder for vekst, utvikling og omdømmebygging i kommunen, med i Kvitbrakkas venner og amatørkunster. Egentlig var hun på jakt etter et sted selv å male, nå tilrettelegger hun mest for andre, sier Anfrid Oline Hojem og ler. 

Bruktkupp

Er du ikke-kunstner og likevel i området, kan det uansett være en god idé å ta turen innom. For av og til er nemlig også Kvitbrakka bruktbutikk. Er døra låst, stikker du bare innom museet og hører om de kan åpne for deg. - Vi har et rom med interiør som vi selger, og ser en ellers noe en liker er det bare å spørre om det er til salgs.

KVITBRAKKA

HVA: Kafé, galleri, atelié, kurslokale, bruktbutikk, skrivestue og utleielokale. De er også Artist in Residence (AiR), og deler ut seks gratis opphold og reisestipend til kunstnere i året. Interesserte må følge med på Facebooksiden og/eller hjemmesiden: kvitbrakka.com

NÅR: Åpnet juni 2012

HVOR: Havnegata, Berlevåg

HVEM: Drives av Berlevåg Havnemuseum og Kvitbrakkas venner.

KONTAKT: Facebook, se Berlevågatelieene - Kvitbrakka. 

BERLEVÅG

HVOR: Nordvest på Varangerhalvøya, 70 grader nord. 

INNBYGGERE: 1000

NÆRINGSLIV: Fiskeri og reiseliv.  

NATUR: Kommunens areal er på 1.122 km2, hovedsakelig av uberørt natur av arktisk karakter. Sommerbeite for rein, lakseelv, ryper, steinkobber og sjeldne fuglearter. Det er også snøskuterløyper, naturløyper

KOMMUNIKASJON: Hurtigrute, flyplass med dagelig avganger samt daglige bussavganger på en fylkesvei med hyppige fartskontroller..

AOH33329.jpg
Ann-Mari Gregersen
Chaga, soppen som gir velkomne lommepenger

Gard Frost tjener ikke penger som andre tenåringer. 16-åringen sanker sopp fra trær. En sopp som selges for mer enn 1000 kroner kiloen.

– Det føltes bare litt feil å ta veldig mye penger for chagaen. Jeg kunne sikkert tatt 1000 kroner kiloen, basert på det jeg ser noen butikker tar. Jeg har likevel valgt å legge meg på rundt 300 kroner.

– Det føltes bare litt feil å ta veldig mye penger for chagaen. Jeg kunne sikkert tatt 1000 kroner kiloen, basert på det jeg ser noen butikker tar. Jeg har likevel valgt å legge meg på rundt 300 kroner.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for DNB Nyheter


– Følg meg, vi skal en halv kilometer til langs veien her!

Gard Frost starter mopeden, og freser ned en humpete hyttevei et sted i Alta kommune. Vi kan ikke si hvor, for da avslører vi hans nye funnsted. Sola ligger lavt, blåbærene får stå i fred. Nå er det bjørka som gjelder. 16-åringen har nemlig funnet seg en inntektskilde som er i naturen. Den finnes egentlig bare på hvert tusende bjørketre. Etter tre minutter får vi signal om å parkere.

chaga09.jpg


Svart klump

– Jeg har noen ganger gått og gått, uten å se noe som helst. Og så plutselig kan jeg komme til en klynge med trær der alle har soppen, sier Gard og viser oss vei noen få meter inn i skogen.

Han stiller seg opp foran et litt slitent bjørketre og sier: «Her!». «Hva da?», er vår første tanke.

– Ser dere den svarte klumpen? Det er chaga! forteller Gard.

chaga03.jpg

Chaga er også kjent som kreftkjuke. Det er en soppart i slekten brunkjuker. Kreftkjuke vokser parasittisk på bjørk eller or. De svarte svulstene har en lang kulturhistorie som medisin i Russland, hvor det fins skriftlige kilder fra omkring 1600 som omtaler bruken av dem under navnet chaga

Den har også lang historie som folkemedisin blant annet hos samene og i Øst-Europa. Alle helsepåstandene er udokumenterte.

chaga05.jpg
chaga06.jpg
chaga07b.jpg

Orienterer seg frem

– Selv fikk jeg første gang en kopp chaga hos venn som er litt alternativ. Det smaker som svart te. Mange av kundene mine er ellers samer, og hos dem er chaga godt kjent som drikke.

Interessen for natur har alltid vært tilstede hos Frost-familien. Gard løper både orientering og går på ski, og trener opptil to timer i uka. En sommer for noen år siden ble han med en kompis på bærplukking, og en innbringende sommerjobb ble til.

– Jeg så hvor mye han tjente på å selge multer, og tenkte at dette var jo gode penger. Jeg selger en kilo for 240 kroner. Mens jeg plukker multer, ser jeg også etter chaga. Nå som multesesongen er over, speider jeg etter chaga mens jeg likevel er ute og løper. Så jeg får sett store områder, og trener ofte i områder ikke så mange andre ferdes i.

Liker å se penger vokse

Gard har helt fra han var liten alltid likt å spare penger. Konfirmasjonspengene ble brukt til en moped, resten gikk på høyrentekontoen.

– Motivasjonen er jo å tjene penger. Jeg har alltid like å se at pengene vokser, og har ingen spesielle ting jeg vil bruke dem på. Eller, etter hvert har jeg jo lyst på en bil!

Det er nemlig litt penger å tjene på chaga. For chaga er et utbredt helsekostprodukt, enten i form av piller, ekstrakter, kapsler eller liknende. Gard tenker ikke bare profitt.

Eget initiativ

For han har lagt sin strategi. Den er nemlig å ta vare på de faste kundene. I starten solgte han via Facebook. Nå trenger han ikke det.

– Jeg har ikke behov for flere kunder nå, og trenger ikke å stresse med å ekspandere, sier han og smiler.

Gards ekstra inntektskilde får oppmerksomhet. Hjemme i Alta er han blitt intervjuet av lokalavisen Altaposten og han har vært på radio. Flere å gå i skogen med er det derimot ikke blitt. Ingen venner har begynt med det samme. Selv kompisen som satte han på ideen, ble lei og trappet ned.

– Mange tenker at dette er en litt sær måte å tjene penger på. Jeg synes er det er artig å tjene penger på eget initiativ!

Få begrensninger

Som ung er det mange muligheter og noen begrensninger når det gjelder jobb. Alderen bestemmer blant annet hva slags jobb du kan ta. Har du passert 13 år kan du gjøre lett arbeid som rydding og å gå med avisen. Har du passert 15 år kan du ta jobber som «ikke kan være til skade for helse, utvikling eller skolegang», for eksempel kontor- og butikkarbeid, rydde- og vedlikeholdsarbeid i parker. Har du passert 18 år kan du ta hvilken jobb du vil, men du kan ikke selge brennevin før du har fylt 20 år.

– Hvis du tjener 55.000 kroner eller mindre i løpet av året, trenger du ikke betale skatt. Et frikort er et skattekort som viser at arbeidsgiver ikke skal trekke skatt og bestilles fra Skatteetaten. Hvis du tror at du vil tjene mer enn 55 000 kroner, bestiller du et vanlig skattekort. Eller du kan skape ditt eget arbeid som Gard. Utrolig kreativt, en smart måte å tjene penger på, sier forbrukerøkonom Silje Sandmæl i DNB.

Lei ut ballkjolen eller fiskestang

Det er flere måter å tjene penger på som ung, uten å bli ansatt et sted. Du kan ta småjobber hjemme hos folk og tjene 6000 kroner skattefritt. Eksempler på småjobber er for eksempel å være barnevakt, lufte hunder, klippe plener, vaske, male og så videre.

–  Du kan også leie ut ting for 10.000 kroner skattefritt. Hva med å leie ut ballkjolen du kanskje bare har brukt en gang til noen andre som skal på skoleball? Eller hvis du eier en fiskestang, telt, gitar eller noe annet som andre kan ha nytte av, foreslår Silje Sandmæl.

chaga10b.jpg
Alf Ove Hansen
Naturopplevelser som ikke koster skjorta

Synes du friluftsutstyr er dyrt? Hans-Petter Frøhaug gir deg gode råd som både holder utgiftene nede og miljøansvaret oppe.

Klokken er 08, og det er langt på dag for 2-barnsfaren og hundeieren Hans-Petter Frøhaug. 31-åringen flyttet fra Oslo til Alta på grunn av friluftslivet. Og han er MYE ute på tur. Både privat og i jobben som arktisk naturguide for Nord Ekspedisjon.

BARE Å KOMME SEG UT: Friluftsliv dreier seg ikke om å ha det dyreste og nyeste utstyret. Det handler om å være på tur og kose seg. Det er gratis å tenne et bål, en primus kan du fikse senere, sier naturguide Hans-Petter Frøhaug i Alta, som ofte er på tur med sønnen Herman.

BARE Å KOMME SEG UT: Friluftsliv dreier seg ikke om å ha det dyreste og nyeste utstyret. Det handler om å være på tur og kose seg. Det er gratis å tenne et bål, en primus kan du fikse senere, sier naturguide Hans-Petter Frøhaug i Alta, som ofte er på tur med sønnen Herman.


Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for DNB Nyheter




Tenk før du kjøper

- Skal du plutselig begynne med helårs-friluftsliv, så hverken bør eller trenger du å kjøpe alt på én gang. Det kan føre til feilinvesteringer. Det er heller ikke sikkert du trenger alt du tror. Du kommer langt med en vindtett jakke, gode sko og en ryggsekk.

REPARER, IKKE KAST: Hans-Petter Frøhaug er arktisk naturguide i Alta, så jobbantrekket er ikke akkurat dress. Selv om klærne blir slitt, blir de reparert så langt det går.

REPARER, IKKE KAST: Hans-Petter Frøhaug er arktisk naturguide i Alta, så jobbantrekket er ikke akkurat dress. Selv om klærne blir slitt, blir de reparert så langt det går.

Hans-Petter Frøhaug underviser også ved friluftslinja på Universitetet i Alta. Han er opptatt å lære fra seg naturvett, og at det kan gjøres samtidig som pengeboka har det godt. Her er hans beste råd til innkjøp og vedlikehold. 

- Før du kjøper noe som helst, finn ut behovet ditt og sjekk brukeranmeldelser. Så kan du lete etter tilbud på nett, og unngå å falle for tilbudsfristelser på noe du kanskje ikke trenger. Jeg bruker alltid lang tid før hvert kjøp. 

LUFTING :  Hvis du henger opp telt, sovepose og ulltøy til tørk med det samme etter turen, forlenger du levetiden betydelig.

LUFTING: Hvis du henger opp telt, sovepose og ulltøy til tørk med det samme etter turen, forlenger du levetiden betydelig.


Helårsbruk 

Det er mange årstider i Norge, så Hans-Petter Frøhaug anbefaler at klærne bør kunne brukes mest mulig gjennom året. 

- Det er ikke et stort poeng med en gedigen boblejakke som du bare får brukt noen måneder. Mange som har disse jakkene, har også ankelsokker og er uten lue. Da er varmetapet gedigent uansett.

Tenk flerlagsprinsippet. Gå for en vindtett jakke og en turbukse, og kjør lag på lag-prinsippet. 

-Invester i ullplagg, en fleece og en vindtett ytterjakke. Disse plaggene kan du også bruke hver for seg.

Går du for en klassisk turbukse som for eksempel Fjällräven, koster den litt - men det skal litt til å slite den helt ut dersom du er en normal turgåer. 

- Jeg forsøker å reparere alt av klær. Det er turutstyr vi snakker om, ikke en dress. Så hvem bryr seg om det er sydd og lappet? Ikke jeg, i alle fall. Men jeg får høre fra mora mi at jeg kunne valgt en tråd som er lik fargen på buksen, men det plager ikke meg, sier han og ler. 

b05friluft.jpg

Bruk voks på klær

Hans-Petter Frøhaug vokser gjerne helårs-turbuksa to ganger i året. Det gjør at den blir litt stivere, vindtett og vannavvisende. Dermed tørker den fort etter regnskyll. Den samme buksa er også godt slitt i skrittet, men den syes på fjerde året. Den har også fått ekstra forsterkning på kneet.

- Buksa vil puste mindre, men den er veldig slitesterk. Det skal mye til for å få en rift i den. Jeg har også puttet inn en padding på knærne. Det er mer komfortabelt når du padler og tenner bål.

Mange gjør en stor tabbe og bruker klærne feil. Mange går i skallbekledning hele året fordi det er moderne. Den eneste årstiden Hans-Petter føler at skallbekledning er optimalt, er på høsten i regn og sur vind. 

- En skalljakke holder ute fuktighet og vind. Men jakken slipper ikke ut så mye fuktighet, og har dårlige pusteegenskaper. På sommeren blir du dermed svett og våt fra innsiden, og deretter kald. På vinteren skjer det samme. Når du er i aktivitet så produserer du fuktighet, som blir værende på innsiden av jakken. Du risikerer å få et islag på innsiden av jakken. Så hvis en ikke skjønner hvordan skalljakken fungerer, er det lett å bruke den feil.

Ta vare på skoene

b_E7I7690.jpg

Hvilke sko skal du kjøpe? - Det spørs hva du skal bruke dem til. Fjellstøvler er fint når det blir kaldt, vått og rått og du går utenfor stier. Har du tung sekk, trenger du også støtte på anklene. Legg litt penger i det, og gå for lær og skinn. 

- De fleste klarer seg lenge med en grov og litt høy joggesko, altså en blanding mellom joggesko og fjellsko. Da kan du gå i steinurer uten at det blir slitsomt. Ta vare på skoene og børst dem alltid etter bruk. Ta på lærsmurning, slik at de ikke tørker inn. Det forlenger levetiden på fjellskoene. Mine er like fine etter fire år, og de er mye brukt.

Når billig blir dyrt

Det er mange basiller å bli bitt av, og her kan billige kjøp fort bli dyre. 

- En venn av meg kjøpte en kajakk på salg. Det var feil type for ham, så han endte med å kjøpe en som var mye dyrere. Moralen er å teste dette mer ut. Dreier det seg om kajakk, stikk innom en klubb. Her i Alta har vi for eksempel et naust fylt med ulike typer og modeller. Da finner du både ut hva du liker, og ikke minst om kajakk er noe for deg i det hele tatt. 

Selv brukte han ett år på å finne rett type og om hobbyen var verdt å investere 30.000. Svaret ble ja. Den er på vannet nesten hver uke i sesong, så han får mye igjen for pengene. 

- Det er samme prinsipp med for eksempel toppturer og randonee. En full pakke inkludert skredutstyr koster fort fra 20.000. Bli med i en klubb, og lån utstyr av dem eller venner. Finn ut om dette virkelig er noe du vil. 

b08friluft.jpg

Unngå impulskjøp -og husk Gaffa!

Hans-Petter Frøhaug har ingen jubalongkonto i banken. Så utstyret til friluftsgledene må tas fra lønnskontoen. Dermed er det viktig å unngå feilkjøp og impulshandling. Det får han ved å undersøke hva han egentlig trenger, slik at han er klar når tilbudet dukker opp.

- Jeg var nylig ute etter et oppblåsbart liggeunderlag, da det er mest praktisk å ha med i kajakken. Da måtte jeg finne ut hvor stort og bredt det skulle være, og jeg sjekket også anmeldelser på nett. Slike underlag kan koste mye. Jeg fant et veldig bra til under 1000 kroner, som passet min bruk. 

Er du på tur med et oppblåsbart underlag, anbefaler han å også ha med et vanlig underlag. Det er kjipt hvis det går hull på det oppblåsbare, som det lett kan gjøre dersom det er kvister og skarpe steiner på bakken. 

- På vinteren ved overnatting i lavvo bruker jeg bjørkeris underst, så et underlag som f.eks reinskinn og avslutter med det oppblåsbare. Da skaper du også luft og rom fra bakken, samt at du unngår skader. Ha også med reperasjonstutstyr. Du kommer langt med gaffateip.

Flaske i sovepose-trikset 

Når vi er inne på overnatting ute, er det lett å fryse. En trenger likevel ikke den dyreste soveposen for å holde seg varm. 

- Varmetapet er ned mot bakken, så bruk heller litt ekstra på liggeunderlaget. En annen god investering er en vannflaske. Dropp brusflasken mange bruker. Kjøp f.eks en Nalgene-flaske. Fyll den med varmt vann, skru godt igjen og legg i soveposen. Da blir posen god og varm.

Det siste du trenger for å komme deg ut, er en ryggsekk.

- En dyr ryggsekk kan være bedre for ryggen, men når det kommer til kvalitet på stoff og glidelås, har det ikke like mye å si. Det spørs igjen hva du skal. Ikke kjøp for liten, ikke kjøp for stor - så kan det være du klarer deg med én sekk til de aller fleste typer turer.

En sotet kaffekjele er et fint syn, men kaffen blir fortere ferdig dersom den er ren. Hans-Petter pusser sin med stålull.

En sotet kaffekjele er et fint syn, men kaffen blir fortere ferdig dersom den er ren. Hans-Petter pusser sin med stålull.

Bærekraftig hos Bergans

Klær og utstyr kan du få tak i mange steder. Besøk en klubb, der du kan teste utstyret før du kjøper det. Gå på Facebooks mange kjøp- og salgsider. Ha byttekveld med venner, se etter lokale turistforeningers arrangment der du kan både få og kjøpe billig utstyr. 

Utstyrsprodusenten Bergans har salg av brukte klær fra flaggskipbutikken i Oslo. Herfra leier de også ut telt, skitøy, skallbekledning og ryggsekker. De har også gode råd om vedlikehold, så du har plaggene lenge. For å ta godt vare på plaggene dine, har det norske turutstyrmerket noen råd.

- Når plagget ikke er i bruk, steng alle glidelåser og heng det bort. Dun bør ikke komprimeres når det lagres. Henger det fritt, bevares dunspensten og de gode egenskapene bedre.

- Før vask, vurder om plagget ditt trenger vask eller om det holder å fjerne flekker eller bare lufte det. Særlig ull har godt av å bli luftet i stedet for vasket hvis det kun er for å fjerne lukt. Vask kun fulle maskiner, så sparer du både penger, vaskemiddel og miljøet.

Forsvarlig pris hos Forsvaret 

En av de klassiske butikkene må heller ikke glemmes. 

- Jeg handler av og til hos Forsvarets overskuddslager på nett. Det siste kjøpet var en mellomlagsbukse, den kjente Annabuksen, for bare 60 kroner. Den er for varm til å gå med, men perfekt da jeg hadde bjørnevakt på Svalbard og skulle stå stille lenge. 

Hans-Petter Frøhaug har system i sysakene og har allerede alt klart til skisesongen, som i Finnmark kan starte i november. Stålkanten på skiene er limt, skibuksen er impregnert og nok en gang lappet. Fjällräven-buksa er vokset, lappet og sydd. Han lever nemlig opp til et klassisk sitat blant naturguider:

- Never trust a guide with shiny gear!

BJØRNEVAKT :  Det siste kjøpet var en mellomlagsbukse, den kjente    Annabuksen   , for bare 60 kroner. Den er for varm til å gå med, men perfekt da jeg hadde bjørnevakt på Svalbard og skulle stå stille lenge.

BJØRNEVAKT: Det siste kjøpet var en mellomlagsbukse, den kjente Annabuksen, for bare 60 kroner. Den er for varm til å gå med, men perfekt da jeg hadde bjørnevakt på Svalbard og skulle stå stille lenge.

Alf Ove Hansen