Helgas hellige helger
 Faksmile fra bladet Utdanning.

Faksmile fra bladet Utdanning.

Etter 14 år i rikspolitikken, er Helga Pedersen blitt sauebonde og lærer i politikk.

En ufaglært sådan.


Tekst: Ann-Mari Gregersen

Foto: Alf Ove Hansen


Hei!

Skulle bare si at mobildekninga har ramla ut i Vestertana i løpet av påska, men nås på Messenger. Bor i Gargogeahci, 3 km fra fv 98.

Instruksen fra e-posten følges. Vi kommer til et naust, et stabbur og en liten vinrød enebolig. En gul spark, et akebrett og flere skipar oppetter veggen vitner om at her bor familien på 4. Det er rundt halvparten av innbyggerne i den vesle bygda.

 Kom inn! Jeg baker boller, bare sett dere i sofaen.

Kom inn! Jeg baker boller, bare sett dere i sofaen.

Sauen Shaun

Helga Pedersen og begge døtrene har fri fra skolen i dag. Journalistmannen Erik har dratt sine 5 mil på jobb. Maja forlater sofapledd og kattekos, og viser oss dvd-hylla. Hun avslører at mamma liker «Sauen Shaun» best. Det er jo mer enn passende, da ulldottene har en viktig rolle i familien. Bakverk i ovnen, kaffe i Mummi-kopper på bordet. Maja ber fotografen si et land, så hun kan finne det på kartet på gulvet mens mor prater.

- Det har hele tiden vært planen at vi skulle overta gården. Etter 14 år bestemte vi oss for at det var nå det skulle skje. Det er lettere å flytte med barna nå, før de blir tenåringer.

Jentene som har gått i barnehage og skole på Tøyen, har fått nye klassekamerater. Noen flere enn da mor selv vokste opp, og gikk på ski til skolen.

- Det var trygt og godt på skolen, vi var tre elever de første årene. Senere ble vi ni. De første årene hadde vi mange ufaglærte som var ansatt på andre skoler, og som underviste oss i enkeltfag.

Pliktoppfyllende

Helgas mor Hjørdis Pedersen var sykepleier, men også lokalpolitiker. Sammen med andre foreldre kjempet de frem en skole i Vestertana, med egen rektor og 4 lærere med utdanning. 

- Det ble Boftsa skole, der mine døtre nå går. Da var det grusvei og en gammel buss som tok oss de 30 kilometrene dit. Nå er det en liten bil som henter på bedre veier, og de bruker ikke lengre tid på skoleveien nå enn i Oslo. 

Moren forteller at Helga var pliktoppfyllende, lånte poser med bøker fra bokbussen og satt bøyd over leksene. Hun og broren bidro både i fjøs og hjem fra barnsben.

- Helga har alltid tatt ting raskt og har en stor arbeidskapasitet. Bestemt? Ja, det har hun alltid vært og det er bare positivt, utfyller far Terje. 

Sjøsamisk oppvekst

Oppveksten var i en sjøsamisk bygd, der fiske og dyrehold er en naturlig kombinasjon. Helga hadde samisk som andrespråk, da moren ikke snakket samisk. 

- I Oslo gikk barna i samisk barnehage, og det ga et godt språkgrunnlag. Det er en viktig kompetanse å ha når en skal bo i en samisk kommune.  

- Mamma, jeg har samisk to ganger i uka med noen fra 3. og 4.klasse!

- Har du? Du, ikke la katten slikke deg på handa. Den har løpetid og du kan få ringorm.

- Det har vært diskusjoner om samisk og skole i Tana?

- Det var livlig i 1997. Det var en reaksjon på at det samiske tok større plass og skulle være obligatorisk for alle, samtidig som flere bygder skiltet på samisk. Det ble skutt på skilt og alt det der. 

- Ikke så mye debatt nå?

- Ja og nei. Vi er en samisk bygd og den samiske skolen i Tana er blitt et flaggskip med gode resultater. Det står ikke like bra til med 2.språkundervisningen, så norskfaget skal styrkes.

Helga ser på klokka, og minner seg selv og Maya på at de må følge med så bollene ikke svir seg. 

Rev som ser tv

Helga og lillebroren var gode venner. Det var bare fire barn her, så det måtte de bare finne ut av.

- Mitt første minne? Jeg er ikke sånn som husker ting fra jeg er 2 år…Noe av det første jeg kan huske er en kveld vi hadde lagt oss, foreldrene våre var gått i fjøsen med åpen dør. Vi hørte en lyd og sto opp. I stua satt en rev og så på tv! 

For de fleste finnmarkinger er naturen en viktig del av hvem man er. 1 av 3 elever Finnmark må  likevel forlate den i perioder for å få videregående utdanning. Helga dro helt til Normandie i Frankrike. Uten å kunne et ord fransk. 

Knekt i Frankrike

- Før jeg dro, hadde jeg gode karakterer. I Frankrike måtte ambisjonene nedjusteres.

- Faren din sier du jobbet dag og natt, det var tøft?

- Systemet tok knekken på lærelysten. Forelesninger i 45 minutter og bare notere. Ingen diskusjoner eller noe annet.

- Du fikk med deg noe av den franske kulturen?

- En morsom opplevelse var blodgivning. De tappet på samfunnshuset. Etterpå fikk du et glass rødvin!

 

Vel hjemme startet hun AUF Tana. Partivalget var en selvfølge. Farmoren var ikke typen som mente at barn skulle tenke seg til slikt selv, så Helga fikk beskjed om at «i denne familien stemmer vi Arbeiderpartiet».

Lærer? Nei takk!

I tenkeåret ble hun vikar på Boftsa skole.

- Det ble et tøft møte. Jeg tenkte «aldri mer skole»

- Hva skjedde?

- Skolen var fin og elevene greie, men det tok utrolig lang tid å få på plass hjelp for de som trengte PPT og spesialundervisning.

- Hvordan opplevdes det?

- Jeg følte meg totalt hjelpeløs. Det var tungt og vanskelig.

"Mitt første møte med læreryrket var en skremmende opplevelse."

Så ble det mellomfag i russisk og historie, og resten er politisk historie. Med 14 år på Stortinget, parlamentarisk leder og nestleder samt medlem i mange komiteer. Fylkesordfører i to år var hun også. Høydepunktet i en så lang karriere bør og er vel utnevnelsen som fiskeriminister i 2005. 

Ikke gledestårer

Venninnen Laura Kjølås var der da telefonen fra Jens Stoltenberg kom, og ber oss spørre Helga mer om hva som skjedde. 

- Hva tenkte du da han ringte?

- Jeg hadde sagt fra at jeg ikke var aktuell som statsråd, så jeg var helt uforberedt. Jeg var fylkesordfører, og hadde mye så ugjort og trivdes. Jeg hadde ikke lyst til å reise til Oslo.

- Hvor lang svarfrist fikk du?

- Du får ikke tenketid.

- Falt det noen tårer?

- Ja. Jeg følte på plikten. Det var ganske tungt der og da. Jeg tenkte at hvis jeg sier nei, er det ingen andre fra Finnmark som får muligheten.

Mamma, er bollene ferdige nå? spør en utålmodig Maja. Bollene avkjøles på rist, og kommer inn som en pyramide på et fat. 

Lite ante Helga Pedersen at hun 26 år senere igjen skulle stå foran en skoleklasse. Vel hjemme var planen å drive gården, men hun måtte også ha en ekstra inntekt. 100 sauer og Airbnb-utleie er ikke nok. Så svaret var et raskt ja, da rektor på videregående spurte om hun kunne tenke seg å undervise i politikk, historie og samfunnsfag. 

Føler meg ikke ufaglært

- Har du PPU? 

- Nei, jeg er ufaglært arbeidskraft

- Hvordan føles det?

- Litt både og. Jeg føler meg ikke ufaglært i fagene jeg underviser i. 

- Er det noen ganger du savner det?

- Jeg har jo tenkt «oioi, dette undervisningsopplegget falt jo til jorden med et brak». Erfaringen er at blir det for avansert, detter de av. Elevene skulle lære å begrunne en påstand historisk, men det ble for mange steg dit. Det enkle, som rollespill og diskusjoner, er ofte det beste. 

Hun berømmer mottakelsen fra kolleger og særlig veileder Wenche Wigelius. De diskuterer både vurderingskriterier, tilbakemeldinger og læringsmål.

- Er det fellestrekk med å lede politikere og elever?

- Ja! Du skal passe på at alle blir sett og deltar, og du skal styre tiden. Men mens voksne politikere sitter med mobilen og leser VG og oppdaterer Facebook på møter, er elevene stort sett aktive i timene, følger med og stiller spørsmål. 

Som politiker har hun hatt mye kontakt med Utdanningsforbundet og er ikke overrasket over noe så langt. Hun tror at tidstyvene er flere i grunnskolen enn i videregående.

- For min del er betingelsene greie, men jeg har sympati med norsklærere som har en helt annen hverdag. Mange kompetansemål, og bunker med innleveringer som skal rettes i alle ferier.

Timotei-kunnskap 

Helga Pedersen er innstilt på flere år som lærer.  Å ta PPU kunne vært aktuelt, men det rekker hun ikke. 

- Der er det litt kritikk mot regjeringen altså. Fra neste år må en ha master for å ta PPU. Det rekker jeg ikke, for til høsten starter jeg på landbruksutdanning.

Som oppvokst på gård, må en jo nesten spørre om hun trenger det da. Og svaret er altså ja. Det er et stort regelverk å lære, utregning av fôring, planlegge gjødsling, pløying, harving. Og når er timoteien klar til å høstes? Så var det dette med slåmaskiner, rundballepresse og traktorer.

- Når slåmaskinen er ferdig justert og radioen skrudd på i hørselvernet, da er alt fint. Men bruksanvisninger og dets like…Fy fader!

- Fy fader? Er det slik en finnmarking blir av å bo i Oslo?

- Nei, men det er jo barn her.

Må gi noe tilbake

Helga Pedersen ler. Livet er enklere her enn i Oslo. Savnet etter rikspolitikken var ikke stor når Metoo pågikk. Hun vet at partiledelsen måtte ta vanskelige valg under et høyt press. Uten at hun klager over livet hun har hatt. Mange har tøffe jobber. Det er heller ingen kjære mor å være sykepleier i turnus, sier hun.

- Det konstante presset du lever under, å hele tiden være parat. Det er den største forskjellen fra Oslo til her.

- Men politikk driver du med ennå?

- Jeg har aldri sagt jeg skulle helt ut. Nå er jeg leder av Tana AP, med 70 medlemmer. Jeg ser det nesten som en plikt å bidra. Mens jeg var betalt heltidspolitiker, har gjengen i Tana stekt vafler til valgkamper, arrangert 1.mai og stilt opp på frivillig basis. Nå er det min tur å gi noe tilbake.

- Du er ikke helt uten andre verv heller?

- Nei, jeg er medlem i Tana bondelag, FAU og Idretttsrådet.

 

Det er ikke størrelsen det kommer an på, for selv med få medlemmer så gjør Helga Pedersen seg bemerket. Hun gikk hardt ut mot sammenslåingsavtalen fylkestinget i Finnmark hadde gjort med Troms, og mente avtalen måtte nedstemmes. Det fikk hun medhold i. Hun var den som fikk en halvtime hos Torp på NRK. Og nå blir det folkeavstemning i Finnmark 14.mai. 

- Jeg har fått en enorm positiv respons, til og med fra ungdomsskolelæreren min som er KrF-er. Jeg håper finnmarkingene er tydelige når de stemmer. Blir det et stort nei, tror jeg det blir vanskelig å gå videre med prosjektet. 

Nei til styreverv

- Blir du å se i Finnmark Arbeiderparti?

- Jeg har sagt nei til å sitte i styret. Helgene skal brukes til skiturer, bærplukking, sauer og barn.

- Og mann? 

- Jada! Han er for øvrig fotballdommer, så nå er det han som er borte i helgene.

 

De traff hverandre på et politisk møte, hvor ellers kan en nesten spørre seg. Et par som venninnene mener kler hverandre godt. Erik fra Hadeland har vært bra for henne, for Helga kan være litt skarp. Han er det motsatte. Rund og veldig sindig, og tar ikke alt så bokstavelig. 

- Erik er en snill og tålmodig person, og veldig snill med ungene våre. Jeg lager planer og strategier, Erik gjennomfører dem. 

- Laura sier også at du er raus, men veldig bestemt og ikke en særlig god taper. 

- Dårlig taper? Nei, det synes jeg ikke!

- Noe i blikket sier at vi ikke går videre ned den veien. Eldstedatteren kommer ut med dyna godt pakket rundt seg. Øyene lyser av lykke. 

- Hvem har bakt de bollene?

- Det har jeg... Overrasket?

- Litt!

Helga Pedersen (45)

Yrke: Sauebonde, årsvikar som lærer i historie, samfunnsfag og politikk på Tana videregående skole.

Bakgrunn: Fiskeriminister, nestleder i Arbeiderpartiet i åtte år, parlamentarisk leder i fire år. På Stortinget for Finnmark fra 2009 til 2017.

Aktuell som pågangskvinne for et nei til fylkessammenslåing mellom Finnmark og Troms. Folkeavstemning 7.-14.mai i Finnmark.

Skrevet for bladet Utdanning - 6 april 2018

Himmel og hav for en hjemmetjeneste

Sykepleiere tar seg av nesten 10 prosent av innbyggerne i Måsøy kommune. Spredt på tettsted, bygder og øyer. Enkelte har liten forståelse for avstandene og måten det jobbes på.

 Rykende fersk morgenkaffe i koppen. Anne Giæver kikker kikker bort på bommen. Er den nede, må hjemmebesøk avlyses. Da er også ambulansetransport til Hammerfest uaktuelt. For henne er det improvisering som gjelder, ikke innlærte sykepleie-prosedyrer. 

Rykende fersk morgenkaffe i koppen. Anne Giæver kikker kikker bort på bommen. Er den nede, må hjemmebesøk avlyses. Da er også ambulansetransport til Hammerfest uaktuelt. For henne er det improvisering som gjelder, ikke innlærte sykepleie-prosedyrer. 

Tekst og foto: Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen

 Kvelden før besøket på Rolvsøy pakkes sekken med blodtrykksmåler og annet vanlig utstyr. Denne gangen er også en tidsbryter til en kaffetrakter med. Mange eldre bor alene, og noen blir glemske. 

Kvelden før besøket på Rolvsøy pakkes sekken med blodtrykksmåler og annet vanlig utstyr. Denne gangen er også en tidsbryter til en kaffetrakter med. Mange eldre bor alene, og noen blir glemske. 

Det er ikke lenge siden alle veier og luftrommet ut fra Havøysund var stengt. Da sto hun med en pasient som ikke fikk luft, og følte på en enorm hjelpesløshet. Minuttene og timene gikk.

- Sent på kvelden ringte ambulansesjåføren til alle brøytemannskap han kjente. De laget en plan, og ryddet hver sin del av veien i kommunene Måsøy og Hammerfest slik at ambulansen kunne kjøre på åpne strekk. Pasienten kom frem etter fire timer og ble lagt i respirator, men døde dessverre en uke etterpå. Kunne det endt annerledes? Det får vi aldri svar på, svarer en fattet Anne Giæver.

Hjemmetjenesten i distriktene er mer enn bare å kjøre langt i bil. Vi blir med en dag på jobb, og vi skal først til havs. 

- Det er meldt nordøst. Det betyr tung sjø med dønninger etter stormen i går. Trolig må vi innom Ingøy også. Jeg blir ikke sjøsyk, men gruer meg til den vanskelige leia inn når de går tett langs med skjærene.

Skeptisk

Anne har hentet den nye turnuslegen Therese Nypan, og rygger ombord på «MS Årøy». Bilene stroppes rutinert fast. Mannskapet sier at det vil «humpe litt» på turen ut til Rolfsøy. Førstereis-legen setter seg bakerst. Anne på seteraden foran, vil se ut, ha kontroll. I starten da hun dro ut med lege, var noen av innbyggerne skeptiske. 

- Flere var bekymret for at vi skulle tvinge dem til å flytte. Skal de herfra for godt, er det i kiste. Når enkelte så båten legge til kaia, forsvant de fra huset. Bare en rykende kaffekopp sto igjen når jeg kom, forteller Anne.

Katamaranen har kommet ut av det rolige farvannet og duver godt med dønningene der Norskehavet og Barentshavet møtes. Legen har musikk på øret og blikket stivt på snøbygene ute på det åpne havet. Èn passasjer sluppet av på Ingøy, og ingen akutte hendelser.

- Det skjer mye provisorisk og ikke alt er innen kontortid. Vi må være i forkant og tenke annerledes, da vi kan ikke trekke inn hjelp fra andre steder. Vet folk at jeg er på hytta hender det de spør om hjelp. Vi må bruke hverandre der vi kan.

«Ulønnsomt arbeid»

Når vi kjører av, kommer skoleklassen med alle Rolfsøys 9 elever ombord for skoletur til fastlandet. Om sommeren mangedobles antallet fra de 70 fastboende og husene fylles med jakt- og naturglade gjester. Nå ligger vinterteppet fortsatt. På øyas østside bor noen få eldre fast, som ekteparet Pedersen.

- Hei Bjarne, hvordan har du det? 

- Jeg har litt ubehag i brystet, men det er nok fordi jeg jobber for lite. I dag har jeg bare måket snø. Snakk om ulønnsomt arbeid! sier 91-åringen og ler godt mens han ser ut på den gjenblåste gangveien.

- Du har nettopp vært på sykehuset i Hammerfest?

- Ja, på «torturkammeret»!

- Du mener på syklingen?

- Ja, og de sa at alt var bra.

- Jeg sjekker blodtrykket ditt nå, for sikkerhets skyld. Det er 185/85. Ett trykk for mye, men ikke i forhold til alderen…

- Jeg er da ikke gammel! 

Stemningen er humørfylt, og kona Astrid gjennom mer enn 60 år følger med. Familien hennes har bodd her i mange generasjoner. De føler seg trygge og setter ekstra pris på at sykepleieren kommer. Vaffellukta kjæler godt med smaksløkene, og kaffen er nytrukket. 

- Her er doktor, prest og alle andre velkomne. Vi trives så godt her, og trenger vi lege så kommer de jo. På større plasser må de også vente på hjelp.

Alt ser bra ut for 91-åringen med ny hjerteklaff og hofte. Bjarne kan fortsette med å fiske fra båten og gå på ski. Det er nok en av grunnene til at han er så sprek.

Mer enn en hjemmetjeneste

Anne Giæver er spesialsykepleier. Før hun fikk den tittelen var hun helsesøster, på sykehus, sykestue, helsesenter samt et år i Montenegro. Nå er hun 1 av 7 sykepleiere i Hjemmetjenesten i Måsøy som skal ta seg av 100 innskrevne pasienter.

Flere kommer til å bo lengre hjemme, og de vil også trenge mer hjelp. De skrives også tidligere ut fra sykehus enn før, så Anne Giæver mener kommunene trenger flere spesialsykepleiere og mer kompetanse til mer krevende oppgaver. 

- Vi må løse utfordringer som at sykehuset kan sende pasienter hjem en fredag kveld uten medisiner. Før ringte en når pasienten skulle hjem, nå er det en elektronisk melding. Medisinen fikses etter at de har dratt. Altså er det for sent for oss. Da må vi gjerne hente og låne på helsesentret, eller kontakte ambulansen og andre som er i Hammerfest.

Kan ikke ta en pause

Fiaten startes og ser puslete ut i snøføyka - men den har firehjulstrekk, smiler sjåføren. Hun kjører mot mot øyas andre tettsted Tufjord som er neste besøk.

- Vi har hatt sykepleiere som sier «jeg kan ikke gå til henne, det er tanta mi». Det duger ikke. Vi er så få, at den luksusen kan vi ikke unne oss. Det betyr også at vi pleier døende svært lenge. Det er ikke mulig å ta en timeout, som andre sykepleiere jeg kjenner på større steder kan.

Anne Giæver har ekstra utdanning i smertelindring, og vet hvor tøft det kan være mot slutten. Hjemmetjenesten tar også noen av oppgavene etter døden.

- Vi er til syvende og sist også begravelsesbyrå. Det kan være vi henter avdøde, noen ganger så avsidesliggende at det er uten bilvei. Vi steller, legger i kiste og står for syning. Det har også hendt at sykepleieren har kjørt begravelsesbilen. Nøklene henger i skapet vårt.

I Tufjord har Judith Josefsen har gruet seg til denne dagen. Hun skal ta en kognitiv test, som eldre med sertfikat må ta en gang i året. 84-åringen hilser besøket bekymret i døra.

- Huff. Dette er den store skrekken. Mister jeg sertifikatet, må jeg flytte! Det er 10 kilometer til butikken, og jeg trenger bilen dit. 

De setter seg på kjøkkenet. Eldre kan score bedre på testen hjemme, fremfor hos lege.

- Hvordan er helsa?

- God! Jeg er selv forfær over hvor frisk jeg er. Holder meg i form med å løfte ved! Så du sekken ved døra?

Et hjem i 60 år

Judith synes det er flott at Anne kommer innom. Det er noe annet å se et levende menneske enn å prate på telefon. Billappen henger nøye sammen med livskvalitet. Flytting var allerede et tema ved et legebesøk nylig. 

- Han ville jeg skulle søke leilighet i Havøysund. Jeg og alle mine ni søsken er født her. I  dette huset har jeg bodd siden 1958, og har hatt fire hjemmefødsler. Så jeg blir så lenge jeg kan. Bare jeg får beholde sertifikatet.

Etter en times tid er testen over. Vi kjører tilbake til skolen på Gunnarnes som er provisoirisk lege/sykepleier-kontor. Resultatet gis til lege, som tar den endelige beslutningen. Å komme tett på livsavgjørende hendelser er en del av hverdagen.

- Jeg har vært her i ni år nå. Det er mange tøffe tak, og noen ganger mangel på forståelse fra sykehusansatte, kommune og egne innbyggere på hva jobben faktisk går ut på. Hvorfor jeg blir i yrket?  Det gir meg noe tilbake som menneske.

Meteorologisk institutt

Anne Gievær vil også få frem at alt ikke er krevende. Det er også positivt å vite hvem alle er, du får tillit hos pasientene fordi de kjenner deg. Det samme gjør de pårørende.

- Hverdagen byr også på overraskelser og latter. For eksempel strekker vi oss langt når det gjelder folks kjæledyr mens de er på sykehus. På arbeidslistene har oppgavene vært å lufte hunder og gi en katt p-piller. Vi har også målt snømengden for Meteorologisk institiutt, men det har vi sluttet med, sier Anne Giæver og ler godt

Langt fra alt

På ettermiddagen er det retur med «MS Årøy», skoleklassen kommer tilbake, bilene stroppes. Vel fremme ruller Fiaten til helsesenteret, hvor det skal skrives rapport. Anne Giæver vet at hun er langt fra hvor som helst og temmelig nært ingen steder. For eksempel er et langt strekk på ruta hennes uten mobildekning. Å være sykepleier i distriktet er ikke enkelt.

- Både kommunikasjon, post og transport med pasientreiser er blitt verre. Så vi må bli bedre til å formidle hva jobben vår består av!

rural016.jpg
rural017.jpg
  Rapportskriving. - Hvordan gikk det med Judith Josefsen? Hun besto testen, og får beholde sitt dyrebare sertifikat minst ett år til.

Rapportskriving. - Hvordan gikk det med Judith Josefsen? Hun besto testen, og får beholde sitt dyrebare sertifikat minst ett år til.

FAKTA

Måsøy: 1250 innbyggere, ligger mellom Hammerfest og Honningsvåg.

Kommunesenteret er Havøysund. Har daglig anløp av Hurtigrute og hurtigbåt. Totalareal 2100 km2.

 

Kjemper for kvensk språk og kultur.
AE7I2347b.jpg

Kvensk ble anerkjent som språk i 2005, men få bøker er utgitt. På Porsanger bibliotek fremmes derfor kvensk på ulike måter, sammen med norsk og samisk.


Skrevet for Bok og Bibliotek #3/2018

Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

Vi er Norges første 3-språklige kommune, og da er det også naturlig at det vises igjen på biblioteket. Alle hyller og informasjon er derfor merket både på kvensk, samisk og norsk. Et slikt fullmerket bibliotek er vi alene om å ha, sier biblioteksjef Ann- Britt Svane på Porsanger bibliotek i Lakselv i Finnmark.

MUNTLIG SPRÅK. Det var Svane i samarbeid med Kvensk språkting og Kvensk institutt som ble enige om fagbegrepene de trengte for å emnemer- ke hyllene. Kvensk ble ikke et anerkjent språk før i 2005. Kvenene selv ble anerkjent som nasjonal minoritet 7 år tidligere.

For kvensk har alltid vært et muntlig språk, der historiene ble overlevert fra person til person. Slik har det vært siden de første norske kvenene innvandret fra Nord-Finland og Nord-Sverige til Nord-Troms og Finnmark på slutten av 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tal- let. De hadde med seg språket sitt som vi i dag kaller for kvensk, og dette var før Finland normerte sitt eget språk og landegrensene kom. Kvensk er derfor ikke det samme som finsk, som er en vanlig misforståelse.

porsanger04.jpg

porsanger01.jpg

FLERKULTURELL. I Porsanger kommu- ne har de rundt 4000 innbyggerne «alltid» levd med tre kulturer, og det er helt vanlig å kunne flere språk. Svane har selv samisk som førstespråk, mens faren også snakket kvensk. Hun har også samisk i fagkretsen fra universitetet. Hun opplever at enkelte kollegaer, og da særlig sørfra, ikke tar innover seg at Norge består av flere kulturer enn den norske og innvandrerkulturer.

Da jeg ble valgt til leder i NBFs spesialgruppe for flerkulturelle bibliotektjenester, kom det spørsmål fra salen om jeg som var fra Finnmark virkelig var flerkulturell? Jeg sto til og med i samekofte på scenen. Det vitner om uforstanden.

Bakgrunnen hennes kommer godt med, både i vervene hun har og som sjef. På biblioteket har vi kvensk langt fremme hele tiden. Det er en naturlig del, og noe jeg tenker vi bare må gjøre. Vi har ikke råd til å ikke gjøre det. Biblioteket skal ha en viktig rolle i samfunnet, så den oppgaven må vi ta.

LOKALE FORFATTERE. Et eget budsjett til dette har de derimot ikke fått fra kommunen. Så som så mange andre bibliotek må de være oppfinnsomme, også når de skal ta vare på et minoritets- språk og en kulturarv.

Vi har faktisk 0 i midler til arrange- ment. Likevel hadde vi 147 av dem sist år. Ikke bare kvensk, selvsagt. Her har vi heldigvis mange gode samarbeidspartne- re. Det er ikke gitt ut mye litteratur på kvensk naturlig nok, da skriftspråket er ungt og under utvikling. Det var forfatteren Alf Nilsen-Børsskog som startet dette arbeidet, og han skrev også den første kvenske romanen i 2004. Han gikk dessverre bort for noen år siden.

En annen forfatter har sørget for at det blir utgitt bøker på kvensk. Lærer og forfatter Agnes Eriksen fra Lakselv er ofte brukt på biblioteket.

– Jeg leser ikke kvensk selv, så vi bruker ofte Agnes Eriksen til å lese. Hun har skrevet mange bøker om Stjernegut- ten, og de er både utgitt på norsk og kvensk. Hun har også utviklet læremid- ler i kvensk for grunnskolen. Bøkene blir brukt både på skolen, lånt av foreldre som leser dem for barna sine og ikke minst er de nyttige for alle som går på kvenskkurs.

MYE UVITENHET. Ruijan kväänit – Lemmijokilaiset/Lakselv kvenforening er også en viktig partner for å fremme språket. De har sine ukentlige torsdags- møter gratis på biblioteket

– Det er viktig at bibliotekene knyttes til samfunnet, så det har aldri kostet noe for foreninger å låne lokalene våre. Foreningen gjør en formidabel jobb. De samler inn gamle ord, får disse nedskrevet og kaller slike møter for pratekvelder. Målet er å utvikle språket. Andre ganger er det faglige tema på agendaen, og da låner de litteratur hos oss. De er blitt en del av bibliotekfami- lien.

Kvendagen 16. mars feires årlig på biblioteket med bra oppmøte, og foredragene er også godt besøkt. Ann-Britt Svane er ikke overrasket over det.

Det handler både om språk, kultur og historie, og de eldre har mye kunn- skap. Det er mye uvitenhet om kvener. Så det er ikke så rart at dette fenger alle generasjoner, og at mange vil vite mer.

KVENSK INSTITUTT. Kvensk institutt i Børselv drøyt 40 minutter fra Lakselv, er også en god bruker av biblioteket.

porsanger05.jpg

De har språkkurs både for voksne og barnehageansatte. De legges til timene før kvenforeningen har sine ukentlige treff, slik at en kan få med seg begge deler. Vi har mye litteratur, men instituttet har mer forskningsbasert litteratur. Samarbeidet har vært godt i mange år, sier Ann-Britt Svane.

Instituttet ble stiftet i 2005 og ligger i Børselv. Et sted med 250 innbyggere som definerte seg som kvensk bygd på 1990-tallet. Kompetansen var dermed på plass, og hverdagsspråket var også levende her. Målet til instituttet er å dokumentere, formidle og synliggjøre kvensk.

 Kvensk institutt har et eget lite bibliotek med kvensk og finsk litteratur. Det ligger i et hus rett ved instituttet, der du kan se hvordan en kvensk bondefamilie bodde, forteller daglig leder Hilde Skanke.

Kvensk institutt har et eget lite bibliotek med kvensk og finsk litteratur. Det ligger i et hus rett ved instituttet, der du kan se hvordan en kvensk bondefamilie bodde, forteller daglig leder Hilde Skanke.

KAN SNAKKE, IKKE LESE. – I dag antar en at det er mellom 5 og 10.000 som snakker kvensk, færre som leser det. Vi vil tilrettelegge for at flere kan lese kvensk. Derfor lager vi en Norsk-Kvensk ordbok på nett, og vi oversetter også for Kvensk bibliotektjeneste. Jo mer vi oversetter, jo flere ord til ordboka, sier daglig leder Hilde Skanke.

Kvensk institutt jobber på mange felt, og har også startet kvensk språkreir i barnehager. De startet med 7 barn, som vokste til 18. Så ble foreldrene også tilbudt kurs. Målet er nå at dette skal gå fra å være et prosjekt til noe permanent. Det er ikke like lett for voksne som for barn å lære et nytt språk.

– Jeg er fra Røros og har bodd i Finnmark i 35 år, og forsøkt å lære kvensk. Det sitter bare ikke. Tantebarna mine derimot leker og teller på kvensk. Vi vil nok uansett ikke oppnå at kvensk blir et hverdags- eller førstespråk. Det er likevel viktig å ha muligheten til å lære det.

KVENER I HELE NORGE. Hilde Skanke mener jobben de og biblioteket gjør er viktig for den kvenske minoriteten. Vi vet at identitet og røtter blir viktig i en viss fase i livet. Spørsmål og vitebegjæret etter historien øker. Det har faktisk vært en ekstrem etterspørsel de siste 5-6 årene. Derfor er alle arenaer for kvensk litteratur, kultur og språk viktige. Vi samarbeider med alt fra museer og skoler til bibliotek og forskere over hele landet. Trenger noen å vite noe om kvensk historie og språk, stiller vi opp, sier Hilde Skanke. Ann-Britt Svane håper også at resten av Bibliotek-Norge vil få øynene opp for denne nesten ukjente delen av litteratur og kultur.

– Jeg vil oppfordre andre bibliotek til å finne frem litteratur om det kvenske språket og kvenenes historie. Det er skrevet mye spennende på norsk. Det bor kvener overalt, så temaet er uten tvil interessant for andre enn folk lengst i nord. ■